Lilja følte det som om hun hadde fått en knyttneve i magen. Blodet rant som en iskald elv gjennom kroppen da Andreas’ utilslørte hat traff henne som en haglskur. Han hadde stanset like innenfor døren og sto og svaiet lett. Et øyeblikk føltes det som om gulvet ga etter under henne.
Hun hadde følt seg trygg da hun valgte å gå til doktor Vangen i stedet for familiens faste lege. Hvordan kunne hun da ha slik uflaks at han viste seg å være medlem av samme losje som Andreas? Og at de to skulle møtes på trikken. Var det en straff fra Vår Herre fordi hun hadde drevet hor og bedratt mannen sin? Var det skjebnen som pekte nese til henne?
– Nå, Lilja, skal du ikke si noe? Andreas kom mot henne på ustøe bein.
Lilja vek noen skritt tilbake, men han kom etter.
– Hvordan føles det å skulle bli mor?
Han stakk ansiktet helt bort til hennes. Lilja snudde seg bort i avsky da hun kjente den kvalmende lukten av brennevin.
– Det må jo være den store lykken i livet, eller hva?
Nå skjøt hånden hans frem og lukket seg om en stor tust av håret hennes. Han rykket til så det sved i hårrøttene. Lilja ynket seg, men han beholdt grepet.
– Fortell meg hvordan det føles å vite at du bærer en lausunge under hjertet ditt. En horunge.
Han rykket til på nytt, denne gangen så hardt at Lilja var sikker på at han hadde revet løs en stor hårtust.
– Hvem er han? snerret Andreas og spiddet henne med blikket. – Hvem er faren? Er det han gammelkjæresten fra Vestlandet? Han som dukket opp i bakeriet den gangen? Er det han? Er det det? Svar meg!
– Au! Nei! ... Slipp! ... Lilja gråt nå hjerteskjærende.
– Sånn, ja! Bare gråt, du! snerret han foraktelig. – Bare sløs bort disse krokodilletårene dine. De hjelper deg ikke nå. Jeg synes ikke det minste synd på deg.
– Andreas, slipp! Det gjør vondt!
– Sikkert, svarte han. – Men ikke halvparten så vondt som det gjorde for meg da doktor Vangen fortalte meg den gledelige nyheten.
Lilja møtte blikket hans og så at han hadde tårer i øynene. En bølge av sviende selvforakt skyllet inn over henne. Han hadde jo rett. Det var ikke henne det var synd på nå.
Da hun ikke sa noe, rykket han hardt til i håret hennes igjen.
– Au! Slipp!
– Jeg slipper ikke før jeg har fått sagt mitt. Han stakk ansiktet sitt helt bort til hennes igjen. – Du er vel fornøyd med deg selv nå, kan jeg tenke meg. Nå som du har fått bevist at du er i stand til å få barn, at det ikke er deg det er noe feil med. Nå vet vi begge at det er meg det er noe galt med. Gjør den vissheten deg godt? Du er lykkelig nå, vel?
– Nei ... Nei, Andreas. Hun gråt voldsomt nå. Ikke bare av redsel for det hatet og sinnet hun så hos ham, men også av skam og medlidenhet med mannen som sto der og rev henne i håret. Det hele var bare så tragisk! Andreas var ingen ond mann, det visste hun. Men han følte seg grovt sveket, og det med rette. Og han følte seg udugelig. Som mann.
– Vær så snill, tryglet hun og skar en grimase av smerte da han lugget henne igjen. – Vær så snill! La oss snakke om dette. Som ... som to voksne, siviliserte mennesker.
– Snakke! Hva er det vi skal snakke om? Om deg og dine elskovsstunder med denne elskeren din? Om hvor mye mer mannfolk han er ...
– Hold opp! Vær så snill!
– Ja ... Jeg skal holde opp. Fy faen!
Forakten og hatet i blikket og stemmen hans skar henne i hjertet da han skjøv henne fra seg. Dytten han ga henne, kom så brått og med slik kraft at hun mistet balansen og vaklet bakover. Hun prøvde å ta seg for, men fant ingenting som kunne gi henne støtte, så hun falt tungt bakover og kjente det ene hjørnet på anretningsskapet treffe henne hardt og nådeløst mot korsryggen før hun ble liggende på gulvet foran føttene hans.
– Forbannede hore! Han sto bøyd over henne. Hatten hadde falt av og lå på gulvet bak ham. Frakken hang åpen, og slipset hang utenpå dressjakken. – Ludder!

Til toppen