Gjennom natten hadde hver av dem tatt sin tørn ved vindusgluggen. Det var ingen fullgod vakt, men gluggen ga utsikt dit ugagn trolig ville komme fra.
De hadde sett spor etter tre mann, og bare to var døde.
To–tre ganger hadde de byttet på, men ingen av dem hadde egentlig sett noe. Mens Birje satt der tidligst på natten, hadde noe fart forbi, men det var så langt inne i selve skogen at hun bare hadde sett det som en mørk skygge.
«For lite til elg og ulikt bjørn,» hadde hun sagt. «Men det løp ikke som en bjørn, for den farer jo gjerne fram i byks om den ikke går rolig. Hadde vargen blitt så stor som en liten bjørn, så … For det dyret gled av gårde som en diger katt.»
«Det vil jeg slippe å slåss med,» hadde Kolrun svart. «Men gi meg tjue skritt og buen …»
Skogbrynet begynte et par hundre skritt fra husene, ved en åker der små busker og tistler hadde vokst seg så høye at de kunne skjule en snikende mann. En gang langt ut mot morgenkvisten mente Kolrun at hun så det samme som Birje hadde sett, men avstanden var stor, og selv en lys sommernatt var skyggene i skogen svarte. Hestene måtte ha merket det, for hun hørte dem stampe urolig.
En liten stund etter at skyggen hadde glidd vekk, hørte hun en lyd. Det var bare et kvink og deretter stillhet. Dyret hadde jaktet og funnet et bytte.
Hun husket hva noen hadde sagt om overfallet på Karl Jernhanskes menn på vei hit. At en av bakholdsmennene var drept på et vis ingen kunne forstå. Det ble også snakket om de to av Vidars menn som hadde vært på vei opp til Trymsgjerdet. For de hadde vært flenget vid åpne.
Noe stort ferdes i disse skogene. Noe som ikke hører til. Eller kanskje det gjør nettopp det?

Til toppen