Epidemi (Heftet)

Serie: Alvestad 61

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 61
ISBN/EAN: 9788202652678
Kategori: Romanserier
Omtale Epidemi

Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

Kvinnen trakk opp ermet på kjolen, og Karen Sofie vasket huden med sprit før hun satte sprøyten. På under et minutt var hun ferdig.

– Så, da blir jeg ikke sjuk? Kvinnen så håpefullt på henne.

– Vi får håpe at dette gjør nytten.

– Kan jeg bli sjuk likevel? Kvinnen så skremt på henne.

Til toppen

Andre utgaver

Epidemi
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Karen Sofie ble stående mens frykten strøk som is nedover ryggen. Hun stirret på den røde flekken som om den ville forsvinne bare hun så hardt nok på den. Den gjorde ikke det, den lå bare og brant i synsfeltet.

Hun løftet hånden langsomt, men senket den igjen før hun hadde fått rørt ved flekken. Hadde hun fått kopper?

Dette var første gang Karen Sofie tvilte på om hun hadde valgt riktig livsvei. Hvis hun hadde fått kopper, hva ville det ha å si for det ufødte barnet hennes? Kom det til å ta skade? Kunne hun miste det?

Hun snudde seg bort fra speilet og gikk langsomt ut i stuen. Hun var glad det var sent og at Gunda hadde gått til sengs. Hun orket ikke å møte noen andre. Borte ved vinduet stanset hun og trakk gardinene til side. Tussmørket skjulte det meste av det som befant seg der ute.

Karen Sofie la hendene over magen og trakk pusten langsomt i et forsøk på å styre frykten. Der ute i gatene og i mange av husene fantes det en usynlig fiende. En man aldri visste når ville slå til og som det var umulig å verge seg mot. En fiende som ikke brydde seg om man var fattig eller rik, men kom på visitt der den fant det for godt. En fiende som nå også hadde sett seg ut henne.

Hvordan skulle hun si dette til Verner? Han kom til å bli svært bekymret dersom hun fortalte at hun trodde hun var smittet av kopper. Kanskje ville han klandre henne for å ha utsatt seg for fare.

Så slo det henne: Hun utsatte også Verner og Gunda for fare hvis de kom i nærheten av henne. Hun måtte holde seg unna dem og sørge for at de ikke ble syke. Hun måtte finne et annet sted å bo.

Tanken på alt hun måtte sette i stand, var svimlende. Hun kunne ikke lenger ta imot pasienter i sin egen klinikk, hun kunne ikke risikere å smitte noen av dem. Mennesker som allerede var smittet av kopper, kunne hun derimot behandle. De hadde ikke noe å frykte. Kanskje kunne hun oppholde seg på hospitalet, dersom de ville ha henne der? Men hva om hun virkelig var syk?
Spørsmålene presset seg på og ga de dystre tankene større boltreplass. Så tok Karen Sofie seg i det: Det var ikke sikkert at den røde flekken hun hadde fått var kopper. Kanskje fryktet hun det verste, mens det bare var et utslett? Hun var da blitt vaksinert, og da skulle man vel ikke kunne bli syk?

Hun bestemte seg for å prate med Herbert neste dag, og la ham undersøke henne. Han kunne gi henne noen råd om hvordan hun skulle forholde seg. Inntil da fikk hun holde seg unna Verner. For sikkerhets skyld.

Hun trakk gardinene for, fant et tykt pledd og trakk det rundt seg. Så satte hun seg i den ene lenestolen. Det tok lang tid før hun sovnet.

Gundas høye røst vekket henne flere timer senere.

–I alle dager, har fruen sovnet i stuen?

– Jeg kom sent hjem. Jeg ville ikke vekke Verner, mumlet Karen Sofie og reiste seg. Kroppen var støl og lemster.

– Jeg skal finne frem kaffe og mat til Dem. Gunda hastet ut på kjøkkenet.

Karen Sofie gned søvnen ut av øynene. Hun lengtet etter å legge seg ned i sengen, under dynen, men det var en ny dag, og hun hadde arbeid å gjøre.

Hun gikk til badeværelset. Hjertet hamret da hun stilte seg foran speilet. Hun betraktet haken. Den røde flekken var der fortsatt, men hadde den blitt mindre i løpet av natten? Hun visste ikke om det var sannhet eller bare ønsketenkning. Frykten hun kjente, forsvant ikke.

Hun skrudde på kranen, fylte vasken og vasket ansikt og overkropp. Hun forsøkte å la tankene dvele med noe fint, som hvor heldige de var som hadde innlagt vann og do. Hun erindret de kalde årstidene på Alvestad, hvor det var utedo og vaskebalje som gjaldt. Mye hadde skjedd i samfunnet siden da, men sykdommer var enda ikke utryddet.

Verner var i ferd med å kle seg da Karen Sofie kom inn på soveværelset. Han studerte henne. – Du sov ikke i sengen i natt.

– Jeg var trett og sovnet i lenestolen, sa hun unnvikende. Hun gikk bort til klesskapet, bevisst på å holde avstand. Hjertet hamret i brystet da hun kjente Verners hånd rundt livet.

– Jeg savnet å våkne ved siden av deg. Hodet hans la seg inntil hennes. Hun kjente den varme pusten hans mot halsen. Hun rev seg løs. – Jeg sovnet bare, sa hun fort og strakte hånden etter kjolen hun ville iføre seg. Hun rev den nærmest til seg, før hun trakk seg unna ham.

Verner betraktet henne. En bekymret nyve hadde lagt seg mellom øynene. – Er det noe galt?

– Nei, hva skulle det være? svarte hun fort, tydeligvis litt for fort, for Verner betraktet henne enda mer inngående. Hun visste at han kunne se at hun var ute av seg. Han kjente henne godt. Det var vanskelig å skjule noe for ham.

– Thora døde, brast det ut av henne. Hun så for seg den tidligere hushjelpen i sengen på hospitalet. Syk og tappet for krefter. Øyeblikket da livet forlot henne. Hvordan hun hadde skuet mot noe Karen Sofie ikke kunne se, noe som hadde fått henne til å tenke at det virkelig fantes et liv etter døden. Et sted hvor alle ens kjære ventet den dagen man selv skulle tre over terskelen mellom liv og død.

Verner kom mot henne, og før Karen Sofie fikk forhindret det, tok han rundt henne. – Jeg er så lei meg, Karen Sofie. Jeg vet at hun betydde mye for deg.

Karen Sofie lukket øynene. – Leona vil bli utrøstelig. Jeg skal gi henne dødsbudskapet nå.

– Da forstår jeg at du er ute av deg.

Karen Sofie nikket og frigjorde seg forsiktig. – Jeg må kle meg. Jeg har mye å gjøre. Det kan være jeg ikke kommer hjem i natt. De behøvde flere hender på hospitalet.

– Har de ingen andre som kan ta seg av det? Du venter barn. Du behøver hvile.

Karen Sofie kneppet knappene i kjolen med skjelvende hender. Hun burde si noe. Hun ville være ærlig. Hun var bare redd for å gjøre Verner engstelig, for at han også skulle føle den samme vemmelige skrekken som lå og banket inni henne.

– Hvis du ikke kjenner ditt eget beste, beordrer jeg deg til å bli værende her.

– Det kan du ikke, Verner. Jeg har arbeid å gjøre, sukket hun.

– Ikke hvis det går utover barnet. Det er ikke bare din unge, Karen Sofie.

– Jeg tenker på barnet hele tiden, sa hun med et hikst. Bekymringen var i ferd med å skygge for rasjonelle tanker som kunne få henne ut av parlamenteringen med ham.

– Så hvorfor kan du ikke da ta det med ro?

– Vi har en begynnende epidemi i byen. Vi må gjøre alt vi kan for å stanse den. Det er kallet mitt, Verner. Det er den eden jeg tok da jeg hadde bestått medisinsk embetseksamen. Hvem er jeg hvis jeg bare tenker på meg selv og lar være å hjelpe?

– En ansvarlig mor, sa Verner bestemt.

Hun åpnet munnen for å si at hun fryktet at smitten alt hadde tatt henne, men greide å stanse ordene før de var over leppene. Hun ville tale med Herbert først. Hvis han trodde at hun kunne være smittet, da ville hun fortelle det til Verner.

Verner løftet hånden for å røre ved henne. Denne gangen skvatt Karen Sofie unna. – Du må ikke røre meg, Verner.

Til toppen

Bøker i serien