Hanna stirret på ektemannen og kjente at hun skalv. Ludvig hadde kommet så bardus på og oppført seg truende overfor henne. Hvis han skulle fortsette å komme rekende hit midt på natten, mer eller mindre bedugget, kunne hun glemme å få en god natts søvn. I stedet ville hun ligge på ank, urolig for at Ludvig kunne snike seg inn i huset og gjøre henne eller Håkon noe.

Og spesielt nå som hun hadde avslørt ham. For det hadde hun. Ludvig hadde i alle disse årene fått henne til å tro at det var hennes skyld at tjenestepiken døde den gangen. Sjokket over at hun hadde dyttet den stakkars piken i elven, og det som senere hendte, hadde visket ut minnene om at tjenestepiken hadde kommet seg ut av vannet igjen, og hun hadde sittet igjen med en vond visshet om at hun var i morder.

Og bare fordi Ludvig hadde fôret henne med denne løgnen. Først fôret henne med den, og så sørget for å holde den i live i bevisstheten hennes. Tjenestepiken hadde måttet dø fordi han hadde satt barn på henne, men det var ikke hun som hadde forårsaket hennes død. Det var det Ludvig som hadde. I alle år hadde hun plaget seg selv med tanken på at hun var en morder.

Hanna så advarselen og hatet i øynene hans. Du er død om du snakker.

Til toppen