Per Olov Enquist har ikke først og fremst skrevet en selvbiografi, men en dokumentarroman om seg selv.

Av Tor Eystein Øverås

Når jeg tenker på forfatterskapet til Per Olov Enquist, slutter det ikke å fascinere meg at han vokste opp der han gjorde, nesten øverst på Sverige-kartet, alene med sin fromme mor. Han fødes inn i avholdsbevegelsen Håpets Hær. Han vokser opp uten å se film, ei heller teater, dans er utenkelig, ja ikke engang fotballen er fritatt fra mistanken om at den kan lokke ungdommen bort fra Guds slagne vei. Hver lørdag skal synder i uka som gikk bekjennes (det er ikke lett, den unge PO er jo så snill, problemet er ikke å fortelle en synd, problemet er at det ikke finnes synder å fortelle). For å tilfredsstille moren i den ukentlige lille skriftestunden de har sammen, finner han en lørdag på en synd. Kanskje begynner diktningen der. Men bortsett fra et totalt mislykket forsøk på å lyve på seg en synd: Alt er så rent.  
Senere skal dikteren Per Olov Enquist sterkt tiltrekkes av livets uimotståelige smuss; det være seg i hamsunske eller strindbergske ekteskap, i de sjokkerende intime detaljene fra det danske hoffet i Livlegens besøk, i pinsebevegelsens maktkamp mellom bohempoeten Sven Lidman og forstanderen Lewi Pethrus, i den to ganger nobelprisbelønnede Marie Curies selvfornedrende begjær etter en annen kvinnes mann.
Smuss, smuss, smuss.

Den lange reisen
Enquist forlater det rene Västerbotten, reiser langt vekk. Først bare til Umeå, Uppsala, Stockholm, men deretter ut i den store verden: Han har adresser i Berlin, Los Angeles, Paris, København. Men likevel forlater han aldri sin pietistisk-puritanske nordsvenske bakgrunn. Aldri. Hvordan kunne han? Hele forfatterskapet ligger jo der. Han gjør den lange reisen, bort, vekk, ut. Likevel forblir han.
Og om han gjennom romaner og teaterstykker utforsker livets smuss, slik det kommer til uttrykk i historiske skikkelsers biografi, så skal han selv sent i livet senkes ned i skiten. Han skal synke, nesten drukne, i alkohol.
Det var det verste, hadde han jo lært, å komma ut i spriten; det var nesten like ille som å förhäva sig, bli stor på det. Men det er som om nedstigningen til boms nesten er nødvendig for at han siden skal kunne gjenoppstå. For kan han ikke skrive fordi han drikker, eller drikker han fordi han ikke kan skrive?
Etter å ha rømt fra tre ulike behandlingsinstitusjoner og brakt sin daværende kone og sine to barn til fortvilelse, er han plutselig ute av alkoholtåka. Han begynner å skrive boka Kaptein Nemos bibliotek. Aldri har han skrevet så tett på seg selv, og aldri har han skrevet så bra. Men begynner han å skrive romanen fordi han er blitt nykter, eller blir han nykter fordi han etter mange mislykkede forsøk omsider får hull på romanen? Det får vi ikke vite noe om. Selvbiografien tar slutt idet han blir edru, altså 1990.

Hvorfor akkurat meg?
Som så mange av oss er Enquist besatt av opphavet. Når han er på vei ut av den årelange alkoholrusen ligger han dag etter dag i senga og gjør detaljerte opptegnelser om huset han vokste opp i; rommene, trærne utenfor vinduene, de andre husene på tomta. Den middelaldrende mannen streker opp barndommens univers. Det er som om forsøket på å fastholde en geografi er starten på å forstå forutsetningene for et liv: Hvordan kunne det gå som det gikk? Notatene skal vokse til Kaptein Nemos bibliotek. Spørsmålet han stiller er typisk for en dikter med en bakgrunn som hans: Hvorfor akkurat meg? Bønder i ledd etter ledd bakover i slekten, og så plutselig en dikter. Finnes det spor i slekten som ledet fram til ham, til dikterkallet? Når man som Enquist er en analytisk natur, så holder det ikke å bare fortelle hva som har hendt, drivkraften er å forstå hvorfor det har hendt. Det handler om å bringe orden i et liv.
Forfatteren har en helt egen evne til å være der det skjer: Han er i Berlin mens det stormer som verst rundt Baader Meinhof og Rote Armee Fraktion. Han er på plass i München-OL under gisseldramaet i 1972. Han er venn med Tage Erlander, med Olof Palme. Og når muren faller i 1989 befinner han seg i Praha, hundretusener velter gjennom gatene, men han er fortsatt for full til å skjønne hva som skjer.

Et annet liv
Enquist vrir og vender på tittelen Et annet liv. Han bruker «et annet liv» om livet som finnes etter alkoholismen, livet som gjenvunnet, livet som en gave. Selv tenker jeg at «et annet liv» er livet Enquist selv har levd, et liv langt unna prestekallet moren hadde staket ut for ham i Västerbotten. Om det er noe tittelen peker på, så er det at forandring er mulig, at det aldri er for sent, at ens liv kan bli et helt annet.
Jeg syns den svenske kritikeren Leif Zern traff da han i sin anmeldelse av boka skrev at den ikke først og fremst er en selvbiografi, men en dokumentarroman om Per Olov Enquist. Forfatteren skriver i tredje person, han legger distanse til seg selv, «han», altså PO, blir et fenomen som skal undersøkes. Med dette grepet henger Enquists selvbiografi sømløst sammen med et forfatterskap som ofte har benyttet historiske skikkelsers liv og dokumentariske metoder for å nærme seg livets innerste spørsmål. Nå har han blottlagt og brukt sitt eget livsløp for å nærme seg de samme spørsmålene enda en gang.

Neste gang blir det kanskje noen som skriver om ham.