Ingjerd åpnet med det samme. Da hun så hvem det var, sluknet det forhåpningsfulle uttrykket i ansiktet hennes. "Å, er det deg, svigermor. Hugo har ikke kommet."

Elise kjente skuffelsen svi. "Har du ikke hørt noe heller?"

Ingjerd ristet på hodet. "Magnus er heldigvis på skolen. Jeg er så glad for at skoleferien endelig er over."

"Har du ringt prestekontoret?"

"Nei, det tør jeg ikke. Jeg kan ikke la dem få vite at Hugo har gått sin vei. Stakkars deg, svigermor, du som har både en sønn og en ‘svigersønn’ som har stukket av."

Elise ristet på hodet. "Hugo har ikke stukket av, Ingjerd. Jeg nekter å tro at han har gått til Helene. Han er dypt fortvilet for det som hendte. Både det som skjedde for noen år siden, og det som skjedde på bryllupsdagen til Påsan og Grete. Jeg tror at han har ravet gatelangs og kanskje sovnet på en benk til slutt."

Ingjerd så på henne med tvil i blikket. "Det er mange timer siden, svigermor."

"Ja, jeg er klar over det, men han er ikke der du tror han er."

"Jeg skulle ønske jeg hadde den samme tilliten til ham som du har."

"Din tillit fikk en alvorlig knekk høsten for fire år siden da Helene gjorde hva hun kunne for å ta ham fra deg. Det er ikke rart om du er blitt mistenksom."

Ingjerd rynket pannen. "Hvis det er slik du tror, er det fare for at han kan gjøre et nytt forsøk på å dra opp til Holmenkollen."

Elise nikket, hun forsto hva hun mente. "Jeg er redd for det."

Ingjerd brast i gråt og lente seg inntil henne. "Du må ikke si sånn, svigermor!" hulket hun.

"Det er for å forhindre det at jeg er kommet. Jeg vil snakke med ham."

I det samme hørte de at det smalt i ytterdøren, og begge ble stående stive og lytte.

"Det er ham!" hvisket Ingjerd. "Jeg lister meg ut på kjøkkenet, så kan du forsøke å få noen ord med ham." Hun smatt tilbake til kjøkkenet mens Elise ble stående stille og vente. Det varte ikke lenge før hun hørte ham utenfor. Han stakk nøkkelen i nøkkelhullet og dreide om. Da døren gikk opp og han fikk øye på henne, så det ut som om han ville snu og styrte ned trappen igjen.

"Nei, Hugo!" Hun hørte selv at stemmen hennes lød skarpere enn hun hadde ment. "Ikke gå, er du snill. Jeg er kommet for å snakke med deg."

Til toppen