Elisabeth hadde vært i klubben tre ganger, men de hadde ikke kommet videre med arbeidet. Inger Hansen var stille, men Elisabeth la merke til at hun ofte så på henne, og blikket var ikke akkurat vennlig. Hun hadde ikke glemt at Torvald hadde sett på Elisabeth med beundring.

Elisabeth brydde seg ikke om det. Hun hadde ikke gjort noe galt og kom heller ikke til å gjøre det. Inger Hansen var gift med Torvald. Hun aktet ikke å ødelegge ekteskapet deres. Hun hadde opplevd kjærligheten med Ola, det fikk være nok.

Christina sukket oppgitt. ”Folk står i kø for å få hjelp. Fattigdommen blir verre for hver dag som går. Det ser håpløst ut. Jeg vet ikke min arme råd.” Hun så på alle medlemmene etter tur.

”Ha! Sånt tøv. Mener du at vi skal finne hus til dem i fattigkvarterene?” Det var Inger Hansen som snakket i en hånlig tone. Hun likte ikke Elisabeth lenger. Hun ville nok ikke få flere invitasjoner hjem til henne.

”Nei, det mente jeg ikke! Hus er det nok av i utkanten av byen. Der er vel heller ikke husene så kostbare,” sa Elisabeth.

Christina nikket. ”Du har rett i det, Elisabeth, men hvor skal vi lete?”

”På Frogner. Der kan vi få installert mange familier.”

Inger Hansen lo høyt. ”Så du mener vi skal betale og innkvartere fattige folk på Frogner? Jeg tror ikke du er riktig bevart.”

Elisabeth ble varm i kinnene. Fru Hansen var blitt en pest og en plage, og hun undret seg over hvorfor hun var med i klubben. Etter det første møtet hadde hun forstått såpass at det ikke bare var ektemannens oppførsel der hjemme som plaget kvinnen. Det var noe langt mer alvorlig.

”Det høres ut som en god idé,” kom det fra Christina.

”Flott! Da synes jeg vi skal ta oss en tur dit i morgen. Hvem stemmer for?” Elisabeth så rundt bordet. Damene slo blikket ned. Så var ingen interessert, tenkte hun oppgitt.

”Det nytter ikke å sitte her og legge planer uten å gjøre noe,” sa Elisabeth. Hun var begynt å bli lei av dette. Hun kom fra landet hvor de tenkte annerledes, det var i hvert fall helt sikkert.

”Jeg er i hvert fall med,” sa Christina.

”Det er ingenting,” kom det fra Inger Hansen. ”Hva hjelper vel det? Nei, jeg angrer på at jeg ble med på dette.” Hun skar en grimase.

Hva var det med fru Hansen? Hvorfor var hun så nedlatende?

Elisabeth kjente at irritasjonen vokste. ”Du som har en bror du må ta deg av, burde jo vite hva det vil si å falle utenfor samfunnet og ikke klare seg? ”

Inger ble rød i ansiktet. ”Hvordan våger du? Du som la an på ektemannen min når jeg var så snill å invitere deg inn i mitt hus! Det er en skam, og jeg forstår ikke hva du gjør her sammen med oss. Før du kom hit, hadde vi det hyggelig, men nå er det bare mas om de fattige og om å skaffe dem hus! Hva skal de med et hus?” Inger så hånlig på Elisabeth.

Der hadde hun virkelig fått seg en uvenn, tenkte Elisabeth. Det var trist, men ingenting å gjøre noe ved.

Christina gispet. ”Hva er det du sier, Inger? Hva er skjedd med deg i det siste?”

Inger plukket litt på kakestykket så det ble bare smuler igjen, før hun så rett på Christina. ”Den vakre kvinnen du tok med hit, er ikke slik som du tror. Ja, selvfølgelig hjalp hun de fattige en gang i tiden, men hun er forandret. Tenk at hun la an på ektemannen min. Det kan jeg dessverre aldri tilgi.”

Det gikk et gisp mellom damene mens de skottet mot Elisabeth. Men dette kunne hun ikke la passere.

”Jeg har ikke lagt an på Torvald Hansen. Jeg oppførte meg ordentlig.”

”Tøv! Du likte ham, og dere flørtet åpenlyst.”

Det brygget opp til bråk, og Elisabeth orket ikke høre på Inger lenger. ”Du kan kanskje fortelle dem som sitter rundt bordet, om din bror? Om slagene og kniven han bruker når han truer deg? Jeg mener det er viktigere å snakke om, for ingen kan ha det slik. Din bror burde ha vært sendt bort.”

Ingers øyne ble svarte som kull.

Til toppen