Nok en gang ble Maria het i hele kroppen, Kristian holdt henne så tett inntil seg. Som før kjente hun en sterk attrå. "Tenk om noen kommer inn," sa hun og forsøkte halvhjertet å vri seg løs fra favntaket.

Han løsnet grepet forsiktig, men ikke uten å gi henne et raskt kyss. Det var visst alt hun skulle få, disse lette kyssene. Han sa at han var kjær i henne, men hvordan kunne hun tro på det når han ikke rørte ved henne?

Maria skammet seg over tankene sine, men hun ønsket at han skulle fortsette. Hun var klar for ham, tenkte hun overrasket. Hun var rede både for ekteseng og giftermål. Men hvordan kunne hun være det når det var Andreas hun elsket?

Med ett flommet dagslyset inn i fjøset, og han slapp henne brått. "Vi snakkes senere," sa han og snudde seg.

En kvinneskikkelse kom gående i lysstrimen. Maria satte seg raskt ned på melkekrakken, hun var varm og flau. Som om hun ikke hadde lov til å være så nær mannen hun var trolovet med. En svak sitring i underlivet fikk henne til å lukke øynene. Det virket som om han kunne holde ut i det uendelige, men hvordan skulle hun klare det?

Kukroppen sendte bølger av ro gjennom henne, samtidig som hun lyttet til skrittene som nærmet seg.

"Hva er det du gjør?" sa en stemme hun kjente godt.

Maria snudde seg. "Ragnhild? Er det deg?"

"Jeg så dere," fortsatte kvinnen. "Du bør være forsiktig."

"Hvorfor skal jeg være forsiktig? Kristian og jeg er trolovet. Vi skal gifte oss. Nei, nå taler du i gåter, Ragnhild."

"Du vet hva jeg mener," sa den andre kvinnen og hørtes underlig vennlig ut. Uten å forklare nærmere tok hun den andre melkekrakken og gikk lenger inn i fjøset. Deretter kunne Maria høre melkestråler treffe bunnen i bøtten.

Ragnhild hadde ikke sagt mye, men dette minnet Maria om en annen gang da hun sto overfor en kvinne som ba henne akte seg. Den gangen var det Helga Urtekone, og det gjaldt Andreas.

Plutselig fikk hun en følelse av at det var en sammenheng, en slags sammensvergelse, men skjøv fra seg tanken like fort som den kom. Ragnhild var aldri blitt sett i nærheten av urtekona. Ikke det hun visste. De kunne umulig kjenne hverandre.

Bøtten var full da hun reiste seg. Hun satte den på gulvet, så langt unna at kua ikke fikk veltet den. Deretter gikk hun bort til tausa.

Ragnhild kikket opp på henne.

"Hva mente du med at jeg bør være forsiktig? Vet du noe om Kristian som jeg ikke kjenner til?"

Kvinnen svarte ikke med det samme, men så sa hun: "Jeg vet ikke mer om Kristian Sløttet enn du gjør, men jeg har en sterk følelse av at dere ikke passer sammen."

"Følelse? Er det det du bygger usikkerheten på?"

Da tausa ikke svarte, fortsatte Maria. "Jeg så dere den gangen. I vinduet."

Den andre kvinnen ble smal i øynene. "Når? Hva har det med dette å gjøre?"

"Kristian var inne hos deg. Du fiket til ham."

Ragnhild lente seg inntil kua, fingrene klemte og gned spenene, og bøtten var snart halvfull.

"Jeg har tenkt mye på det, og lurer på hvorfor han ikke tok igjen, men det jeg undrer enda mer på, er hvordan du kunne gjøre det? Og hvorfor?"

Til toppen