Det kunne ikke være sant. Stuart tok feil, han måtte mene noen andre. Ikke Ewan. Kroppen strittet av motstand mot ordene hun nettopp hadde hørt.
– Det … det kan ikke være riktig, sa Flora hest og ristet på hodet.
Blikket til Stuart var fylt av medfølelse og sorg. Flora måtte snu seg vekk fra ham, fra faren og fra William. Hun nektet å godta dette. Det kunne bare ikke stemme.
– Han kan ikke være død, sa Flora høyt mens det av en eller annen grunn begynte å ringe i ørene hennes. Akkurat som om hun hadde dunket hodet hardt i en stein.
– Husker du den dagen William kom til oss? sa faren med forsiktig stemme.
William kremtet og så på Flora med sorg i blikket: – Jeg snakket med en som kom med varer fra Skottland. Han sa at han beklaget at de var forsinket, og at årsaken var at en av skutene deres hadde forlist underveis fra Frankrike til Skottland. Jeg fikk en dårlig følelse og sendte med ham et brev til Stuart.
Stuart fortsatte med lavmælt stemme: – Da hadde ryktene allerede nådd meg, men jeg dro uansett til Aberdeen for å undersøke. Der fikk jeg vite at skuta hadde seilt rett inn i en storm utenfor Hebridene, og at bare noen få trefjøler og tønner var blitt funnet.
– Dere tar feil alle sammen! ropte Flora av full hals. Så høyt at musikken på sletten stilnet og alle stirret mot dem. – Dere tar feil! gjentok hun og la på sprang.
Flora løp som hun aldri før hadde løpt. Gjennom gress og lyng og ned mot stranden. Føttene ble oppskrapet av både rur fra svabergene og knuste skjell i sanden, men hun enset det ikke. Hele henne var nummen, ikke engang da det rant blod fra sårene som farget sanden rød, brydde hun seg. Hun løp til sjøvannet nådde henne til knærne. Da satte hun seg ned og grov hendene ned i sanden, før hun tok dem opp med nevene fulle av våt sand som sakte dryppet nedover armene.
– Du er ikke død, du kan ikke være død, jeg tillater ikke at du er død! ropte hun ut i storhavet. Men havet bare fortsatte å gi henne taktfaste bølger uten noe svar.
Hun grov hendene nok en gang ned i sanden, mens hun hulket ut sin fortvilelse og smerte. – Du er ikke død, gjentok hun. – Du kan ikke være død. Jeg tillater ikke at du er død. Det siste kom ut som et hulk.
Så tok sterke armer rundt henne. – Jenta mi, hvisket faren inn i håret hennes.
– Han er ikke død, gjentok hun mens en ubeskrivelig smerte jog gjennom kroppen. – Han er ikke død.

Til toppen