Hundens spisse tenner kunne kjennes mot den tynne huden på halsen. Pusten dens var fuktig, og noe av sikkelet rant nedover mot Malins nakke. Hun kunne ikke røre seg, ikke skrike og knapt puste. Det var to utfall. Enten kalte de hunden til seg, eller så ville den sette tennene i henne og rive henne til blods. Kjøttstykkene hadde hun mistet, men hunden lot seg ikke avlede hvis den kjente ferten av dem.
«Heng mestermannen i eiken!» ropte kvinnen. «La ham kjenne sin egen medisin.»
Malin kunne ikke se hvordan det gikk med Filip. Men motstanderne var to, de hadde våpen, og de hadde hunden.
«Dere vil selv dingle for dette,» hørtes Filips dystre stemme. «La den unge kvinnen gå. Hun har ikke gjort noe galt.»
«Ingen vil vite om det,» lo kvinnen hånlig. Hun kom inn i Malins synsfelt, og blikket hun sendte henne, var iskaldt. «Innen en stunde ligger dere innhyllet i mudder i tjernet. Ingen vil finne dere.»
«Dere havner i helvete for dette!» Filip stemme dirret av harme.
Han stønnet, og i neste øyeblikk så Malin at den unge mannen tvang Filip til å gå foran seg. Dolken lå fremdeles mot halsen hans.
«Ja, vi havner i helvete, der min mann allerede er. Engelen gjorde ingenting for ham. Så møtes vi alle sammen igjen i Satans svovelpøl.»
«Det er det verdt,» la mannen til. «Rettferdigheten vil seire, i hvert fall i dette livet. La gå!» ropte han mot hunden.
I neste øyeblikk løftet hunden hodet, og Malin hadde ikke lenger de spisse tennene mot huden sin. Likevel våget hun knapt å røre seg. Dyret sto på samme sted, spent og rede, og kunne når som helst angripe.
«Det ligger et skip i Hopsviken,» sa Filip. «Lensherrens vakter er om bord. Når vi ikke returnerer, vil de forstå at noe har hendt.»
«De er ikke her nå,» sa kvinnen.
Hun gikk vaktsomt mot Malin mens hun holdt renneløkken foran seg, som om hun siktet på hodet hennes. Hunden sto en armlengde unna, så Malin kunne ikke gjøre annet enn å bli liggende.
«Dette er over før de savner dere,» la bondekonen til.
Filips blikk møtte Malins. Det var innstendig, som om han prøvde å uttrykke noe. Hun forsto ikke hva han mente. Han hadde en dolk rettet mot halsen, og hun hadde en kamptrent hund og en hevngjerrig og bitter enke å hanskes med. Det fantes ingen utvei.
Men hvorfor hadde ikke mannen og kvinnen allerede drept dem?

Til toppen