Et møte for fremtiden (Heftet)

Serie: Alvestad 38

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 38
ISBN/EAN: 9788202503093
Kategori: Romanserier
Omtale Et møte for fremtiden
Kjærlighet og begjær, svik og mysterier.
Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

– Her er sønnen Deres, herr Møller, sa Helga. Hun la gutten i Victorias armer.Gutten satte i et krast skrik med det samme August rørte ved ham, og Augusts hånd skvatt tilbake. – Det er tæl i ham, sa han stolt. – Og han har en sterk og fin stemme. Det bærer gode bud for fremtiden.

Det kjærlige blikket han sendte sønnen fikk all tvil i Victorias hjerte til å forsvinne. Det ville bli bra mellom dem. Hun måtte bare være tålmodig og gi det litt tid. Sønnen ville føre dem sammen igjen, slik som hun hadde håpet at han ville.

Til toppen

Andre utgaver

Et møte for fremtiden
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Victoria løftet blikket. Noe sårt strøk over hjertet hennes. – Jeg tror at det vil gå godt dette, Victoria. Moren grep hånden hennes. – Mannfolk kan av og til være skrekkelig sta, men så tar de til vettet til slutt. – Hva om han ikke gjør det? Victoria så ned på sønnen. – Hvordan skal det gå med oss da? – Han kommer til å gjøre det, Victoria. August er ikke noe umenneske. Selvsagt kommer han til å hente dere hjem. Noe annet er utenkelig. Han ville blitt sterkt kritisert i Kristiania dersom han vendte dere ryggen. Særlig fordi han har fått en arving. – Ville det vært annerledes om barnet var en pike? spurte Victoria, selv om hun visste svaret. Alt var annerledes dersom man var født som pike. Mulighetene var færre, og fremtiden en helt annen. – Han kommer til å la dere komme hjem, Victoria. Jeg kjenner August. – Men han tilga aldri deg, mor. – Han var ung, og vi var heller aldri gift, vi hadde ikke barn sammen. Jeg vil ikke at du skal la bekymringene for dette tære på deg nå. August er seg sitt ansvar bevisst. Du trenger hvile, slik at du får nok melk til gutten din. Han er avhengig av deg nå. – Det kjennes så rart. Det at et annet menneske er avhengig av meg. Victoria svelget. Tårene presset på bak øynene. Hvorfor følte hun fortsatt trang til å gråte selv for den minste ting? Nå, når hun kjente seg så usigelig lykkelig over at alt hadde gått godt og at de grusomme smertene var over. Hun skulle aldri ha flere barn. Det var i hvert fall sikkert. Aldri om hun gikk igjennom en fødsel igjen. Beundringen hennes for moren hadde vokst flere hakk. Moren hadde født flere ganger. Hvordan greide hun å gå ni måneder og bare vente på de forferdelige riene som nærmest rev kroppen i stykker? – Det er verdenes rareste og fineste følelse, og der er vi kvinner heldige, Victoria. For vi får ta del i alle følelsene omkring dette. Mennene våre vet ikke hvordan det er å kjenne et barn som vokser inni en, hvordan det føles med små spark mot mageskinnet. Det banket på døren. Forsiktig, som om vedkommende som sto utenfor ikke ønsket å forstyrre konversasjonen. Da døren gikk opp, sto Edvard der. Han hadde lagt luen fra seg et annet sted. Det sorte håret var vannkjemmet, som om han hadde tenkt seg i kirken. – Far! Victoria lyste opp. Stoltheten sprengte i brystet hennes. – Det gikk visst bra, dette, sa han med keitet røst. Han virket litt utilpass der han sto, som om han ikke riktig visste hvordan han skulle bære seg ad. En liten stund ble han bare stående og kikke på dem, før han gikk bort til sengen. Victoria holdt sønnen frem mot faren. Fortsatt var gutten rolig. Hun håpet at det ikke var noe galt fatt med ham, siden han nesten ikke skrek. Han pustet i hvert fall. Det hadde hun forsikret seg om. Hun undersøkte det med jevne mellomrom. Livredd for at hun plutselig skulle oppdage at den lille blafringen over leppene hans forsvant. – Han har mye hår, akkurat slik som Embrek og Karen Sofie hadde, sa Edvard. – Det er en velskapt og fin unge, sa moren andektig. – Det blir vel et navn som er en embetsmann verdig, på pjokken. Edvard så på hustruen. – August har sikkert en formening om hva han skal hete. Victoria så ned på det lille ansiktet. Hun visste allerede hva hun ville kalle ham. Hadde visst det helt siden hun holdt ham i armene første gang. Et navn som ville være en gest til et menneske som betydde mye for henne. Hun hadde fått ideen da hun kom til Alvestad noen uker tidligere, og det føltes enda mer riktig nå som gutten var født. – Ja ja, et godt navn får han i hvert fall, fortsatte faren. – Skal se at det er en fremtidig sakfører som ligger der og sover. – Han kan bli akkurat det han ønsker, sa Victoria. – Jeg vil elske ham uansett. – August har nok sitt å si om den saken. Jeg tenker at han har fremtiden planlagt for gutten allerede. Elisabeth er trolovet og kan selvsagt ikke gå i hans fotspor, men en sønn … Det er en lykkedag for August også, dette. Victoria syntes at farens stemme lød besk, som om han ikke riktig unnet August lykken som hadde blitt ham til del.

– Du må reise til Kristiania. Ingrids stemme var fast. Edvard var i ferd med å kle av seg. Bukse og skjorte fant veien til krakken på den høyre siden av sengen. – Siden du ikke vil la meg reise, så må du gjøre det, fortsatte hun. – Jeg finner det fullstendig uholdbart at August ikke har sendt et svar på telegrammet og gitt beskjed om han kommer hit. Victoria har akkurat født hans sønn, mens han … Sinnet boblet i henne. Hun hadde holdt det i sjakk inne hos datteren. Ville ikke opprøre Victoria, eller gi henne grunn til å tvile på at August ville endre oppfatning. Victoria var sårbar etter fødselen, og hun skulle bare tenke på sønnen sin. Ikke bekymre seg for fremtiden og hva August ville foreta seg. – Jeg har fryktet dette hele tiden. Helt siden jeg fikk høre om Victorias forelskelse i ham, men jeg håpet at jeg tok feil og at August ville ta godt vare på henne. – Jeg er skuffet, nikket Edvard. – Først lar han seg friste av henne, og så … Han rensket stemmen. Tydelig ukomfortabel med å tale om fosterdatteren og det hun og August hadde bedrevet. Favntaket som hadde resultert i trolovelsen og senere det raske giftermålet. – Jeg fryktet at han ikke ville være i stand til å håndtere henne. Victoria kunne hatt godt av en yngre mann, en med mer kraft til å tøyle henne og den sterke viljen hennes. Mens August, han har egget henne videre. Latt henne legge ut om alt dette kvinnetøvet, og fyrt opp under ønsket hennes om agitasjon. Han krøp inn under dynen og grep Ingrids hånd. Hun hadde latt Thora ta seg av sønnen. Han sov nede på kjøkkenet, slik at Edvard og hun selv skulle få nattero. De trengte det. Det hadde vært en lang dag for dem alle. – Det er ikke det at jeg ikke forstår August. Victoria har opptrådt svært upassende, og jeg er også skuffet over henne. Jeg trodde at hun ville innse sin plass etter at hun ble gift, og at hun forsto at hun ikke kan ture frem slik hun gjorde. Men jeg var en stut, som trodde hun var voksen når sannheten er at hun fortsatt er som en ungpike i sinnet. – Nå er du svært hard mot henne, Edvard, protesterte Ingrid. – Victoria er ingen ungpike lenger. Hun er bare svært engasjert, og da glemmer hun somme tider å tenke over konsekvensene. – Det er da ingen unnskyldning. Hun har ikke råd til å glemme slikt, ikke når hun er hustruen til en respektabel embetsmann. Folk i Kristiania venter bare på å få en anledning til å rive ryktet hennes i filler. Det er slikt de lever for, hyenene der inne i byen, de som ikke har annet å ta seg til enn å snakke stygt om andre. Edvard ristet på hodet. – Jeg håpet at August ville greie å beskytte henne mot det, at kjærligheten hun hadde til ham, ville være det som skulle til for å gjøre henne voksen. Og jeg håpet at barnet … Han ristet på hodet samtidig som han strøk hånden over pannen. – Det er enda tid, Edvard. Du må reise og tale med August. Du må få ham til å innse at han ikke kan stenge henne ute. Han har nettopp blitt far. Han vil da vel ikke avvise ungen sin?

Verner fulgte Karen Sofie til døren og inn i hallen. Hun tenkte at dersom noen så dem sammen, kunne det være at de ville trekke feil konklusjoner. Men Verner fremsto galant, og Karen Sofie merket at han hadde fått henne til å slappe av og hygge seg under konversasjonen de hadde hatt. Han tok jakken hennes og hatten, og hengte dem begge opp før tausene fikk kommet til. Så rakte han henne hånden. – Kan jeg få lov til å eskortere Dem opp til selskapet igjen? spurte han vennlig. Karen Sofie så på hånden hans og rødmet. Slik hadde ingen mann noensinne snakket til henne før, og hun visste ikke hva hun skulle tenke om det, eller hva Verner mente med alt sammen. – Jeg tar det som en bekreftelse, sa Verner og grep hånden hennes. Utenfor salen slapp han den. Han ble stående og se på henne. – Jeg har hygget meg med å konversere Dem, sa han ærlig. – Og jeg håper De får en litt mindre kjedsom aften nå, la han til. Karen Sofie smilte til ham. – Det skal jeg nok få, sa hun. Da de trådte inn i salen, gikk Verner raskt til den andre siden av værelset. Karen Sofie ble nær overfalt av Elisabeth, som kom hastende mot henne. – Hvor har du vært? Jeg har vært helt fra meg av bekymring. Jeg fant deg ikke noe sted, sa hun oppgitt. – Jeg måtte bare trekke litt frisk luft. Jeg kjente at en hodepine var på vei, og da hjelper det å gå ut en tur. – Og være borte i en og en halv time? sa Elisabeth undrende. – Ja, det er faktisk så lenge du har vært borte. Jeg begynte å tro at noe hadde hendt, og at du kanskje hadde forlatt selskapet. – Det ville jeg da ikke gjort, ikke uten å si fra til deg eller be din far om lov. – Jeg kunne ikke vite det, du bare forsvant, sa Elisabeth. Hun gransket Karen Sofie nøye, og smilte lurt. – Og så vil jeg vite alt om den gutten du tok farvel med nå nettopp, sa hun bestemt. – Hvilken gutt …, begynte Karen Sofie. Elisabeth avbrøt henne med en gang. – Ikke skap deg. Jeg så at dere kom inn av døren sammen, og at han blunket til deg etter at han hadde sagt noe. Hvem er han? Bør jeg kjenne ham? – Han heter Verner Collins. Faren hans er øyelege, forklarte Karen Sofie. – Akkurat, da vet jeg hvem han er, men jeg har aldri talt med ham før. – Herr Collins kan nok virke litt merkelig, sa hun og tenkte tilbake på samtalen de hadde hatt der ute på benken. Det hadde flytt så fint. Hun kunne ikke minnes at hun hadde hatt en liknende konversasjon med noen før. – Hva talte dere om? Jeg vil vite alt sammen! – Ikke noe særskilt. Det var ikke akkurat slik at jeg pratet med ham i timevis, forsvarte Karen Sofie seg. Hun ville ikke fortelle at de hadde sittet sammen ute på benken, visste ikke om August ville sett pris på å få høre det dersom hendelsen kom ham for øre. – Hvordan kom dere i snakk, da? Ja, jeg vet jeg spør meget nå, men dette kan være viktig, Karen Sofie. Verner Collins kan være en kommende beiler, sa Elisabeth alvorlig. – Det er da ikke noe slikt, smilte Karen Sofie. Elisabeth gjorde litt for fort et stort nummer av konversasjonen hun og Verner hadde hatt. Det var ikke annet enn en høflig samtale mellom to mennesker som hadde hatt behov for en liten pause fra det folksomme selskapet. – Når en mann viser en kvinne interesse, så er det alltid fordi han håper på noe. Og dersom du opptrer korrekt, kan du sikre fremtiden din, forklarte Elisabeth veslevoksent. – Og fremtiden er viktig for kvinner som oss, Karen Sofie, skal vi sørge for at vi kan fortsette å leve et liv slik som det vi er vant til. Karen Sofie så for seg Jon Sigurd. Hun bet seg i leppen og så ned i gulvet. – Ikke vær flau over det. Jeg håper at du finner deg en skikkelig mann her i Kristiania, slik at du kan bli værende og vi kan møtes hele tiden. Det hadde vært strålende, smilte Elisabeth. – Først må jeg bli ferdig med skolen, så får vi se, sa Karen Sofie fort. Hun løftet hodet. To par øyne møtte hennes over mengden. Verner Collins’. Hadde han stått og sett på henne hele tiden? Tenkte han på slikt som Elisabeth akkurat hadde snakket om? Karen Sofie følte seg enda mer flau og utilpass. – Skolen betyr da ikke noe som helst for fremtiden, det vet du vel. Av og til er du så lik Victoria, sa Elisabeth oppgitt. En skygge trakk over ansiktet hennes. – Jeg beklager, sa hun fort. – Det var ikke min mening å nevne henne. Jeg vet at du tenker mye på henne, Karen Sofie. – Ikke tenk på det, Elisabeth, sa Karen Sofie fraværende. Verner Collins så ikke på henne lenger. Han sto med ryggen til og talte med en annen kvinne. Var det søsteren hans, en kusine, eller en helt tilfeldig kvinne som nettopp hadde krysset hans vei? Hun så ned på sine egne hender og tenkte at hun dessverre ikke hadde sagt mye klokt i løpet av samtalen de hadde hatt. Det var mest han som snakket. Hun hadde stort sett bare lyttet til de utlegningene han kom med. Men han hadde et godt hode og spennende tanker, tenkte hun. Og det var godt for ham, for da ville han nå langt. En mann med et klokt hode gjorde alltid det.

Til toppen

Bøker i serien