Et pust i evigheten (Heftet)

Serie: Hvite hjerter 3

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Hvite hjerter
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202503772
Kategori: Romanserier
Omtale Et pust i evigheten
Amelia kommer stadig tettere på fortiden, og gamle gjenstander har det med å dukke opp rundt henne. En dagbok fra 1884 åpner en dør inn til en verden som virker både fjern og kjent på samme tid … Ellinor blir engstelig da hun hører at Oliver er bløder. Men hvorfor har han holdt det skjult for henne? Først idet hun får et uventet brev, innser hun alvoret, og verden raser sammen for henne.

«Du må tilgi Oliver,» sa Justin og snudde seg mot henne. Ellinor klarte ikke å se ham i øynene. «Jeg skulle ønske jeg hadde fått vite det på en annen måte,» svarte hun lavt. «Det ville ha vært enklere om Oliver hadde funnet en uskjønn, uforstandig kvinne. Men det gjorde han ikke. Han fant deg.»

Til toppen

Andre utgaver

Et pust i evigheten
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Ann-Christin Gjersøe:

Utdrag

Ellinor vandret hvileløst rundt i gjesteværelset, der hun sammen med moren ventet på å få vite hvor alvorlige Olivers skader var. Hvor lenge hadde faren vært hos ham nå? Hadde han klart å stanse blødningen fra Olivers sår? Hva ville skje om blødningen ikke stanset? Ville han blø i hjel, slik Gilbert hadde vært redd for? Hun visste ikke stort om det å være bløder, men hun skjønte at selv den minste blødning kunne være dødbringende. «Hvorfor tar det så lang tid?» spurte hun og kikket bort på moren, som hadde satt seg ned foran toalettspeilet og var i ferd med å løsne perleøredobbene. Moren vendte seg mot henne, fremdeles iført den nattblå silketaftkjolen. Olivers far hadde bedt om at de andre ballgjestene ikke måtte få vite om ‘hendelsen’, og fra den store salen der det ble danset, kunne hun høre at orkesteret fremdeles spilte. Selv orket hun ikke å delta i festlighetene, som om ingenting var hendt. «Jeg vet ikke, Ellinor,» svarte moren mildt, reiste seg og kom bort til henne. Hun åpnet armene, og Ellinor lot seg bli favnet inn. Hun kunne ikke for det, selv om hun var en voksen kvinne, brant tårene i øynene. «Din far gjør alt han kan for å redde Oliver,» sa moren lavt og strøk henne over ryggen, slik hun hadde gjort da Ellinor var barn. I det samme ble døren bak dem åpnet, og Ellinor snudde seg fort. Faren. Han kom inn i værelset, lukket døren bak seg og ble stående med nedslått blikk. Ellinor tok seg til magen da hun så farens dystre ansikt, redd for hva som ville komme. «Er han ...» Hun klarte ikke å si mer. Faren ristet på hodet. «Nei.» Han strøk seg gjentatte ganger over det tykke, hvite håret, før han skottet bort på Ellinor. «Visste du at han var syk?» Ellinor ristet på hodet og så ned i gulvet. Hun hadde ikke ant noen ting! «Det er for tidlig å si om han vil overleve,» fortsatte faren. «Blødningen har ikke stanset, og vi vet heller ikke om han har indre blødninger.» Han snakket videre om sykdommen; om hvor vanskelig det kunne være å stanse selv ubetydelige blødninger, at et nålestikk eller en tannuttrekning kunne få dødelig utgang på grunn av blodtapet, om blødninger i indre organer og i leddene. «Jeg har sett små barn, to gutter, dø av sykdommen fordi de hadde pådratt seg små rifter og sår som ellers ville ha vært udramatiske,» sukket han. Ellinor knep munnen sammen og stirret i gulvet. Når skulle han slutte? Det var som om farens ord ble hamret inn i hodet hennes. Moren gikk frem til ham og la hånden på armen hans. «Sophus, jeg er sikker på at Ellinor forstår hvor alvorlig sykdommen er,» sa hun stillferdig. «Men Oliver er en ung, sterk mann. Kanskje han bare er mildt rammet av sykdommen?» Et lite håp blaffet opp i Ellinor. Det moren sa, lød fornuftig. «Jeg håper du har rett, Martha,» svarte faren innbitt og gjentok at han hadde sett to smågutter dø av sykdommen. «I familier som har sykdommen, er det ikke uvanlig at flere brødre dør i barneårene, men blødere som overlever barndommen og ungdomsårene, sies å ha bedre sjanser til å overleve.» Han tidde og så mot Ellinor. «Som du kanskje forstår, og vet, finnes det ingen kur mot sykdommen.» Han lot ordene henge noen øyeblikk i luften før han fortsatte. «Men dessverre er det slik at blødere som lever opp og stifter familie, viderefører sykdommen til sine etterfølgere.» Ellinor stirret på ham, først uten å fatte rekkevidden av ordene hans. Så forsto hun.

Til toppen

Bøker i serien