Doktorfruen skjenket kaffe til mannen sin, men da hun satte fra seg kjelen, var det tydelig at hun ønsket å få vite hva Gjertruds besøk gjaldt, for Gjertrud så at hun skalv lett på hendene. Hun strammet seg opp, samtidig som hun møtte Gjertruds blikk.

"Jeg vet ikke om dere er klar over at Solveig og Daniel har truffet hverandre i hemmelighet?"

Nok en gang vekslet de blikk før doktoren ristet på hodet. "Hva har nå den gutten gjort?" mumlet han.

"Jeg visste ikke om det før Maria fortalte meg det i går. Hadde det ikke vært for at Solveig er kommet i uheldige omstendigheter, ville jeg ikke ha forstyrret dere."

"Sier du at det er Daniel som har sørget for at Solveig havnet i den situasjonen?"

"Jeg er lei for å si det, men ja," svarte Gjertrud.

"Herregud!" utbrøt doktorfruen. "Hvor langt er hun på vei?"

"Det vet jeg ikke, men den månedlige blødningen er svært forsinket, og hun er mye kvalm."

"Solveig er for svak til å føde barn." Det virket mest som om doktoren snakket med seg selv, men da han fortsatte, møtte han Gjertruds blikk. "Det er fælt å spørre, men er du sikker på at det er Daniel? Du vet, unge piker og deres svermerier ..."

Ordene sved, men Gjertrud ranket seg og nikket. "Vi er sikre. Solveig har ikke vært sammen med noen annen," sa hun bestemt. Hun var sikker på det.

"Jeg visste at han ville rote seg opp i vanskeligheter igjen. Hva skal vi gjøre med ham?" jamret doktorfruen.

"Det kan vi kanskje spørre Gjertrud om," svarte ektemannen hennes. "Hva mener du at vi skal gjøre?" fortsatte han uten å slippe Gjertrud med blikket.

"Det eneste riktige er at de gifter seg."

Doktoren sukket og reiste seg. Han la hendene på ryggen og begynte å vandre frem og tilbake over kjøkkengulvet. "Vi bør vel snakke med Daniel og høre hans mening om saken," sa han brått og stanset. Deretter nikket han mot hustruen sin. "Han er i stuen og holder på med gårdsregnskapet. Kan du hente ham?"

Uten å svare reiste hun seg og gikk mot stuedøren, som var lukket. Hun åpnet den og ropte. "Daniel? Kan du komme hit?"

Da Daniel svarte, gikk det kaldt nedover ryggen på Gjertrud. Han var glad i kvinner, hadde hun hørt, og nå var Solveig kjær i ham. Men var han kjær i henne?

Doktorfruen lot stuedøren stå oppe og gikk tilbake til stolen sin.

Daniel gikk som om han bar på en tung bør, og da han dukket opp i døren, var han søvnig og dradd i ansiktet. "Jeg sovnet over regnskapet," sa han.

"Sett deg." Doktoren var skarp i målet.

Det så ut som om Daniel våknet. Uten å mukke gjorde han som faren ga beskjed om. Han sendte Gjertrud et urolig blikk.

"Vi hører at du har hatt upassende omgang med Solveig," begynte doktorfruen.

Gjertrud oppdaget at hun satt og holdt pusten.

"Nå, hva har du å si? Har du hatt upassende omgang med Solveig?" spurte doktoren. "Og vi vil med en gang si at løgner ikke blir godtatt."

Daniel hadde kommet seg over den første overraskelsen. Nå satte han opp en viktig mine, og det var Gjertrud han stirret på da han svarte. "Og henne tror dere på?"

Til toppen