Et svikefullt hjerte (Heftet)

Serie: Sønnavind 94

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 94
ISBN/EAN: 9788202574758
Kategori: Romanserier
Omtale Et svikefullt hjerte

Elise blir til sin forferdelse betatt av en ny, mannlig bekjent. Han inviterer henne ut på kaffe og smørbrød, og hun klarer ikke la være å tenke på ham. Samtidig vet hun at hun elsker Johan, og hun ville aldri være utro. Til slutt er det Johan selv som trøster henne.

«Det er slik livet er, vennen min. Det er ikke alltid vi har kontroll over følelsene våre. Vi kan kjempe imot, likevel tar de makten over oss. Den eneste trøst jeg kan gi deg, er at det går over. Du tror det kanskje ikke i dag, men det gjør de, det lover jeg deg.»

Til toppen

Andre utgaver

Et svikefullt hjerte
Bokmål Ebok 2018
Et svikefullt hjerte
Bokmål Nedlastbar lydbok 2019

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Utdrag

Hilda skravlet hele veien. Hun fortalte om møtet hun hadde vært på kvelden før, som hadde vært «så gudsjammerlig kjedelig at hun holdt på å dø». Da hun hadde foreslått for sin nye venn at de kunne gå på kino og se Storbyhavnen isteden, var han blitt opprørt og hadde kalt amerikanske kinofilmer for syndige og umoralske. Nå ville hun aldri se ham mer.

De hadde gått rundt hele Sankthanshaugen før Hilda var ferdig med å fortelle. Da var det blitt ettermiddag og folk var på vei hjem fra arbeidet, akkurat som Elise hadde håpet. Morten pleide å gå tur med sin kone med en gang han kom hjem fra kontoret.

Hun oppdaget ham på lang avstand, men Hilda hadde ikke tanke for annet enn seg selv og sine problemer, som Elise ikke syntes var særlig store i det hele tatt. Hun kunne bare slutte å treffe den mannen og finne seg en som likte amerikanske filmer isteden, tenkte hun.

Morten hadde oppdaget dem og vinket. Elise vinket tilbake. Han måtte ha kjent igjen Happy, ellers hadde han ikke klart å se at det var henne.

«Hvem er det du vinker til?»

«Morten Kråkevik og konen hans.»

«Klarer du å gjenkjenne ham på denne avstanden?»

«Ja, på grunn av rullestolen.»

«Behøver vi å prate med dem? Jeg er ikke ferdig med å fortelle.»

«Han har sett oss og kommer denne veien.»

«Husk at jeg må beskrive for deg hvordan den nye nabokona vår så ut. Du vil ikke tro det! Tenk å gå med rødt skjørt, gul bluse og lilla skjerf, det var gyselig! Hun eier ikke smak.»

Morten nærmet seg. Elise kjente at hjertet slo fortere og ble sint på seg selv. Dette var tåpelig! Hun hadde vel ikke tenkt å bli like svermerisk som Hilda?

Han smilte, og var like pen og kjekk som alltid. Hilda måtte ha tenkt det samme, for hun ble plutselig overstrømmende hjertelig.

«Så hyggelig å treffe dere!» Hun rakte fru Kråkevik hånden. «Jeg er Elises søster, Hilda Jonsbråten. Jeg bor i Lofotgaten 1, og jeg vet at dere bor i Hammergaten i det samme huset som Elise bodde en gang.» Hun smilte og så på Morten. Lenge.

Elise følte seg uvel. Tenk om Hilda begynte å gjøre seg til for Morten? Hun trodde ikke at Morten ville la seg påvirke, men man kunne aldri vite.

«Hvordan gikk det i går kveld?» spurte han og så på henne med bekymret blikk.

«Det gikk bra. De var der ennå da jeg kom hjem, men jeg gikk bare rett inn på kammerset og la meg. De var stille og hensynsfulle.» Hun vendte seg mot hans kone. «Det var snilt av Morten å ta meg med til Kaysalen i går. Jeg har ikke vært der på veldig lenge og kjente meg nesten ikke igjen.»

«Jeg unnet Dem den avvekslingen, fru Thoresen. Jeg vet at De har en syk mann, og jeg vet hvor enerverende det kan være for de pårørende.»

«Jeg klager da ikke,» protesterte Morten.

«Nei, kjære deg, det sier jeg da heller ikke. Du har en engels tålmodighet, Morten, og jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten deg.» Hun så på Elise med trist blikk. «Datteren vår kom på sykehus i går. Hun trodde selv at det bare var for noen få dager, men jeg frykter at hun aldri kommer hjem igjen.»

Elise så forskrekket på henne. «Så forferdelig vondt!»

Tenk om det hadde vært Elvira eller Rosalind! Hun ville vært helt knust.

Hilda vendte seg mot Morten. «Var det mange på Kaysalen i går?»

«Ja, det var nesten fullt.»

«På vår alder, eller er de mye yngre? Jeg har mange ganger hatt lyst til å gå dit, men det er aldri blitt noe av. Mannen min og jeg pleide ofte å være der, men etter at han døde, har jeg liksom mistet motet. Min mann var så oppmerksom. Han forsto at det var kjedelig for en husmor å bare gå innenfor de samme fire veggene hver dag, derfor tok han meg med både på kino og på kafeer. Det savner jeg. Det er i det hele tatt så mye jeg savner. Livet er ikke det samme uten en mann.»

Nå får du bremse litt, Hilda, tenkte Elise irritert. Det gikk ikke an å stå her og bare snakke om seg selv. Mortens kone var syk og kunne ikke gå noe sted, hun ville sikkert vært lykkelig hvis hun kunne bli frisk og være i stand til å bevege seg innenfor de samme fire veggene hver dag.

«Ja, det forstår jeg,» sa Morten og så oppriktig medfølende ut. «At livet ikke er det samme uten ektefellen. Det må være trist å sitte alene hver kveld.»

Hun sitter ikke så veldig mange kveldene alene, protesterte Elise inni seg, men hun sa ikke noe.

«Finnes det ikke en forening De kan være med i?» foreslo fru Kråkevik. «Det finnes jo både husmorforeninger og historielag. Kanskje det kunne hjelpe på ensomheten å bli med i Saniteten?»

«Ja, det kunne kanskje være noe,» svarte Hilda og lot som om hun syntes det var gode forslag, men Elise var overbevist om at hun mente noe annet. «Men jeg er så heldig å ha storesøsteren min i nærheten,» la hun leende til og klappet Elise på armen. «Elise har alltid vært lillemamma for meg. Hun synes jeg er impulsiv og ubetenksom og prøver å lære meg litt folkeskikk.»

Hun gjør meg gammel, grå og kjedelig, tenkte Elise. Og hun visste at søsteren gjorde det bevisst. Hun var allerede i gang med å kurtisere ham.

Til toppen

Bøker i serien