Uhyggen brer seg på Kongsvinger etter at to lik er blitt funnet i Glomma, men i enkefruens hus går livet sin vante gang. Stina vokter sjalu over Ole, som stadig ser sitt snitt til å flørte med Andrine. Og hun er svak for ham – men ikke for Isak, som ser på henne med de vakre, blå øynene sine. Hun blir fylt av bange anelser da hun blir kalt inn i salongen til Albert Johansen, for hun frykter det verste.

«Sett deg, Andrine,» sa han og pekte på stolen foran seg.
Hun lystret.
Han kremtet. «Jeg har talt med min tante. Hun tror at hun kan bestemme over meg, men det er ikke slik. Jeg er en godt voksen mann, og når jeg har bestemt meg for noe, pleier jeg å få min vilje.» Han saumfarte kroppen hennes med blikket, som om hun var til salgs.


UTDRAG FRA BOKEN:
Stina var sliten av å gråte. Uten å tenke hadde hun sagt til Ole at hun var svanger, og nå var faren rasende. Hun burde ha tenkt på det, da hun i redsel for å miste Ole kom med denne løgnen. Nå talte ikke faren med henne, han så på henne som en skjøge. Han hadde skreket at hun var som sin mor. og da hun hadde spurt ham om moren hadde vært en slik kvinne – om det virkelig var sant, hadde han slått henne i ansiktet med flat hånd og brølt av vrede.
            Hvorfor gjorde hun så mye dumt? Hun var ikke med barn. Det månedlige hadde hun hatt for bare noen dager siden.
            Ole foraktet henne mer enn noen gang. Han trodde ikke på henne – med rette. Hun skjøv seg ut av sengen og tørket tårene med underarmen. Så gikk hun sakte bort til vinduet og så ut på den stille gaten. Ikke et menneske var å se. Det var øde og tomt der ute, slik det var i hjertet hennes. Hun sukket og skulle til å snu seg, men ble oppmerksom på et par som kom gående. Hun lente seg frem for å se bedre. Det var to som svermet, antok hun. Men da hun så bedre etter, oppdaget hun at mannen hadde lyst hår, og at han minnet henne om en hun kjente godt. Det var Ole! Og ved siden av ham sto Andrine, den simple tausa!
            Hun svelget og klamret seg til karmen. Hvordan våget han? Hun trodde hun skulle dåne da Ole trakk Andrine inntil seg.
            Stina snudde seg og gikk med faste skritt ut av kammerset. Så sprang hun nedover trappen. Hun skulle til å rive opp utgangsdøren, men før hun kom så langt, ble hun stanset av faren.
            «Hvor skal du?» sa han bak henne.
            «Ut av dette huset. Jeg må ha luft,» sa hun og snudde seg mot ham.
            «Du kommer inn her! Vet du ikke at du har husarrest?»
            Stina ristet på hodet, mens hun så for seg at Ole og denne skjøgen kysse hverandre. Hun hadde fått rett i det hun fryktet mest: Ole likte seg sammen med tausene, han ville være nær dem.
            «Nei, far, jeg må ut til Ole! Han er ute på gaten og …»
            «Ti stille! Du blir med meg inn i stuen!» Han brølte, og det knøt seg i magen hennes. Hvis hun ikke lystret, ville han slå henne igjen.
            «Jeg kommer, far.»
            «Godt.»
            Motvillig fulgte hun etter ham inn og satte seg i den myke sofaen. Hun skalv, hele tiden tenkte hun på Ole sammen med denne … Hun måtte fortelle det til faren.
            «Ole er der ute, sammen med Andrine. Det var derfor jeg ville gå ut. Det er …» Hun slo ut med armen. «Jeg er såret,» sa hun og så ned på skoene sine.
            «Nå lyver du igjen! Ole sover. Jeg hørte at han snorket for et øyeblikk siden. Så det du har sett, stemmer ikke,» sa han fast. Øynene hans var så kalde at hun snappet etter luft. Faren var ugjenkjennelig. Hva var det med ham? Hun hadde aldri sett ham slik før.
            «Jeg vet at det var ham, far.»
            «Glem ham nå. Vi har andre ting å tale om,» sa han og tente en sigar. Han tok lange drag, og røyken sivet ut i rommet.
            «Og hva er det?»
            «Jeg har bestemt at du må gifte deg med det samme. Jeg har vært hos presten og talt med ham alt – det blir lyst for dere i morgen.»
            Stina så på ham med store øyne, men hun kjente seg lettet. Ole skulle likevel bli hennes. Endelig. Men gleden ble kortvarig. Ole ønsket jo ikke dette.
            «Hva har du å si til det?»
            Hun samlet seg, forsøkte å virke fattet. «Har Ole gått med på dette?»
            «Han vet det ikke ennå.»
            «Nei, det tenkte jeg meg. Han vil si nei, far, det vet jeg.»
            Faren ristet på hodet. «Det tør han ikke. Jeg er ikke redd for å ødelegge livet hans. Karrieren hans blir aldri noe av, hvis han ikke gjør som jeg vil. Du skal ha barn, og da må du bli gift fort for å unngå en skandale.»
            Stina følte seg elendig. Løgnen var kommet så lett – hvordan skulle hun komme seg ut av den?
            «Ole er en voksen mann, far. Han går sine egne veier, det vet du.»
            «Ja, det gjør han, men han vil trygle og be om å få gifte seg med deg når jeg er ferdig med ham. Han gjør lurt i å adlyde meg nå.»
            «Hva har du tenkt å gjøre hvis han ikke …»
            «Det forteller jeg aldri til deg, datter.» Igjen tok han et dypt drag av sigaren, og Stina ble uvel av lukten.
            «Da får du tale med ham. Du finner ham ute på gaten.»
            Faren ristet på hodet. «Du gir deg visst aldri. Nå blir du med meg opp. Du skal få se med dine egne øyne at han sover.»
            Han reiste seg, og hun måtte bli med. Utenfor Oles kammers stanset han, banket på døren og ventet.
            «Han er ikke der,» sa hun matt bak ryggen hans.
            «Ti stille, Stina.»
            «Ja, hvem er det?» Det var Ole som ropte bak døren. Stina kunne ikke tro det. Hun hadde ikke hørt noen komme inn. Ingen fottrinn, ingen slamring med døren. Hadde hun sett feil da hun sto i vinduet? Var det en annen mann som sto på gaten sammen med Andrine?
            Faren smilte triumferende. «Der ser du. Ole er der han skal.» Så åpnet han døren og stakk hodet inn.
            «Kom deg opp av sengen, Ole. Du har å innfinne deg i dagligstuen.» Uten å vente på svar lukket han døren, og Stina måtte bli med ham ned igjen.
            Hun var urolig for Oles reaksjon når faren la frem planen. Han var så sikker på at Ole ville si ja, at han ikke våget annet. Men selv var hun ikke like sikker.
            Ole kom slentrende ned og satte seg tungt i en lenestol. Han var grinete, det så hun med en gang, og hjertet hennes sank i livet. Hun hadde rotet det godt til nå. Og hun angret hele tiden, men nå var det for sent. Ordene var allerede sagt.
            «Hva er det nå?» Ole så spørrende på faren hennes.
            Faren kremtet og løftet sigaren til munnen. Sakte fyrte han den opp igjen og la tennstikken på bordet. Øynene hans smalnet, mens han røkte.
            «Du må gifte deg med Stina så fort som mulig. Når du har vært så dum å sette barn på henne, må du også ta konsekvensene av det. Slik er det, og du bør ikke forsøke å si meg imot. Det vil jeg ikke tolerere.» Han talte langsomt, men bestemt. Stina syntes stemmen hans var iskald. Like kald som han var i hjertet, tenkte hun, og vred seg på stolen. Hun var nervøs, kjente at det hele tiden gjorde vondt i magen.
            Ole bøyde seg frem. Ansiktet hans var som en maske. «Forstår du ikke at Stina lyver? Jeg tror ikke at hun er svanger. Da jeg fortalte henne at jeg ønsket å gå fra henne, ble hun brått med barn. Jeg synes det kom meget beleilig.» Stemmen hans dirret av undertrykt sinne.
            Først så faren rart på ham. Så begynte han å le. «Jøss, det må jeg si, Ole Pedersen, det hadde jeg ikke ventet å høre. Tror du jeg er dum? Tror du jeg har så liten intelligens? Nei, den går nok ikke, Ole. Du kan ikke vri deg unna det faktum at du skal bli far.»
            Ole stønnet. «Jeg kan ikke gifte meg med Stina! Jeg er ikke kjær i henne.»
            Stina kjente hvordan sorgen overmannet henne. Det var vondt å høre på Ole. Ordene hans var harde og brutale.
            «Nå er det slik at vi ikke taler om følelser her,» sa faren. «Du har å si ja, ellers får det konsekvenser.» Faren begynte å miste tålmodigheten. Røde flekker dukket opp på halsen hans, og hun så at han slet med å forholde seg rolig.
            «Hva slags konsekvenser er det snakk om?»
            Albert Johansen så på datteren sin. «Du går opp på kammerset. Jeg vil tale med Ole alene,» sa han.
            «Nei, far. Jeg vil være her.» Hun kunne ikke gå nå. Hun måtte vente og høre hva Ole hadde å si. Ville han si ja, eller forsvant han ut av livet hennes?
            «Du går nå!»
            Det nyttet ikke å protestere, og litt etter gikk hun fra dem. Faren var på bristepunktet, og hun orket ikke høre på ham. Dessuten ønsket hun ikke å bli slått mer. Nå var det bare å vente.