Et umulig valg (Heftet)

Serie: Hjertets røst 2

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Hjertets røst
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202504069
Kategori: Romanserier
Omtale Et umulig valg
To sterke menn
En kvinne som følger sitt hjerte
En uforglemmelig kjærlighetshistorie


På sin forsiktige måte gjør Aslak seg nesten uunnværlig for Gjertrud. Hun er i ferd med å gi etter, da hun oppdager en ny og fremmed side ved ham. Han er kanskje ikke så myk som han gir inntrykk av? I bryllupet til Ola Storset kommer han sammen med en vakker, mørkhåret skjønnhet, og Gjertrud vet ikke hva hun skal tro. Samtidig kommer predikant Oskar Ingebrigtsen tilbake til bygden, og Gjertrud kan ikke nekte for at hun også har sterke følelser for ham.

Det var dem nå. Hun hadde savnet ham, kanskje mer enn hun var klar over. Derfor kunne hun nå si de ordene hun hadde holdt tilbake. – Du skjønner at jeg har savnet deg, Aslak?
Øynene hans brant seg inn i henne. – Det er det jeg liker å tro.

Til toppen

Andre utgaver

Et umulig valg
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Utdrag

Svisj, svisj. Lange skjær der det var mulig, korte sveip der tuer og steiner kom i veien. Mens hun holdt på, syntes hun at jordstykket ble større og større. Hun gikk i bare blusen, men hun svettet likevel, og da satte all slags flyvende utøy seg på henne. Så mye triveligere det var å arbeide når hun ikke var alene! Hun savnet skravlingen og latteren til rakstejentene på Storset.
En del av henne angret på at hun ikke takket ja til Aslak. Da ville hun ha vært ferdig på et par dager. Han sa jo rett ut at han ikke stilte noen betingelser, selv om de begge visste at det var løgn. Men var han ikke en voksen mann med god forstand? Hadde hun ikke rett til å ta et ord for et ord?
Hun skar i stein og jord. Opp med ljåen, fram med brynet. Hun fattet ikke at noen karer kunne kvesse ljå i slik lynende fart, uten at de skar seg. Hun strevde, følte seg hjelpeløs. Hun så seg rundt og fikk øye på karen som kom rett mot henne med en besluttsom mine. Aslak.
Han nikket til henne, smilte ikke. La skreppen på en stein. – Det har seg slik, jordmor, at når du ikke har nok vett, så må noen låne deg litt. Om du så overfaller meg med ljåen, skal du ikke få jaget meg. For dette arbeidet vil ta så hardt på deg at du aldri vil orke det igjen.
Varmen vokste i brystet på henne. Hun skjøv de andre tankene til side. – Da kan jeg ikke si annet enn at jeg er glad, Aslak.
Han vrengte av seg yttertrøyen og grovskjorten. Under hadde han en tynn innerskjorte som minnet henne om at det bodde en senesterk kar inni den ulenkelige kroppen. Hatten beholdt han på.
Fra dette øyeblikket gikk arbeidet med liv og lyst. Aldri hadde Gjertrud sett en mann som kunne håndtere redskapen slik, det var som et mirakel. I hendene på Aslak ble ljåen levende. Knapt noen gang hørte hun lyden av metall mot noe hardt, og når han var framme med brynet, gikk hånden hans så fort at den ble som blekhvit skodde.
Han småpratet mens han arbeidet, og fikk henne på glid også. Mens solen nesten ikke hadde rørt seg på himmelen da hun var alene, var det nå som om den suste ned mot åssiden. Været var ikke trygt, så de måtte fram med riven og spre høyet så det kunne tørke. Kanskje kunne de henge på stakk allerede neste dag.
Aslak tok værspådommer av fugl og maur. – Jeg mener det blir bra i morgen, sa han. – Mauren er høyt oppe på treleggene.
– Jeg er glad det er maur her, lo hun, – for da er det ikke huggorm.
– Du er redd huggormen?
– Jeg kjente ei småjente som døde av huggormbitt da jeg var liten, sa hun. – Foreldrene hennes eide ikke nåla i veggen, og ventet altfor lenge med å oppsøke doktoren. Men da var det for sent.
– Det er helst unger og svakelige folk som dør av huggormbitt.
– Jeg synes det er nifst.
 
De holdt på så lenge de rimelig kunne se. Da først gikk det opp henne at Aslak måtte dele løa med henne i natt. Det kunne ingen nekte ham. Han hadde like stor rett til å overnatte der som henne.
De tente bål og fant fram det de hadde av mat i skreppene sine. Gjertruds mat var enkel, nesten gjerrig, men hun hadde da smøret og det andre som Beret Tokkeljera så raust hadde gitt henne.
Aslak dro fram en stor bit spekeflesk og skar dyktig av til henne.
– Du er noe til arbeidskar! lo hun. – Ikke bare arbeider du som to vanlige karer, du ordner med maten også.
Han smilte, men sa ikke noe. Varmen fylte henne. Nå kjente hun seg mer trukket mot Aslak enn hun våget å innrømme; hun syntes at en slags forhekselse forsvant, og det glødende blikket til Oskar Ingebrigtsen falmet og ble borte.
De skulle opp ved femtiden, og burde få seg litt søvn. Aslak hadde noe som hun ikke hadde tatt med: Et godt teppe.
– Ta det, du, sa han. – Jeg fryser ikke så lett.
– Jeg blir brydd når du er så snill, Aslak, skjente hun.
– En kar får være kar. Vet du at de danser på setrene nå, Gjertrud? Det er heimferdsdag. Synd vi ikke er på Storsetsetra. Det er der folk samles på denne dagen.
Hun nikket. – Det kunne ha vært trivelig.
– Jeg tok med munnharpen. Du kan danse, og jeg slår.
Hun lo. – Ja, spill, Aslak! Kanskje lokker vi huldra hit.
Han slo både slåtter og tidens vandremelodier. Gjertrud visste at hun ikke var spesielt musikalsk, men dette rev henne med. Men sluttet Aslak å spille, og løftet hodet lyttende. De hørte fjern hauking og latter fra mange mennesker – mest mannfolk, men en og annen lysere jentestemme også.
– Det er nok festfolk, sa Aslak usikkert. Han la munnharpen tilbake i skreppen. – Helst havner de på Storsetsetra. Den er viden kjent.
– Beret må bli nervøs, bemerket Gjertrud. – Mange av dem er fulle, og sikkert nokså villstyrige.
– Ja, men det er mye bra folk også, og Kjempe-Lars har sikkert sendt opp de to drengene sine til å passe på.
Det var blitt helt mørkt nå. Den glade støyen fra ungdommene var forsvunnet. En trostekoloni skvatret, og de hørte den klagende kvinkingen fra en rev. Aslak hadde med seg vokslys. Alt hadde han tenkt på! Da gikk det greit å ordne seg soveplass. Gjertrud fant sitt hjørne fra den forrige natten, mens han laget seg til i det motsatte hjørnet. Hun fikk teppet, og ble god og varm med det samme.
De lå og småpratet litt mens søvnen ség på. Øyenlokkene ble tunge. Gjertrud foldet hendene og sendte Herren en stille takk for at Han hadde ordnet det så velsignet godt for henne.

Men hun fikk ikke sove likevel. Det gikk opp for henne at hun hadde det godt og varmt, mens Aslak frøs. Han lå kanskje og skalv i hjørnet sitt, men ville ikke la seg merke med det.
– Fryser du, Aslak?
– Det går bra.
Ante hun en liten skjelving i stemmen hans? Han hadde sikkert planlagt å dele teppet med henne, legge armene om henne, og så fikk det skje, det som skjedde. Med ett ble hun fylt av en forrædersk lyst. Det skulle ikke være henne imot. Gode, snille Aslak! Hun var en hykler, det var det hun var! Hun var utakknemlig, hun dyrket toskete tanker. Ta Aslak, Gjertrud! I samme øyeblikk som du har gitt ham ditt løfte, vil all tvil falle av deg som en ubrukelig kappe!
– Aslak?
– Hva er det?
– Det er ditt teppe, og jeg vil at du skal ha det.
– Jeg kan ikke ligge og ha det varmt mens du fryser.
– Teppet er stort nok for oss begge.
Det knaste i gammelt høy da han famlet seg fram. Hun snudde ansiktet mot veggen, slik at de lå rygg mot rygg. En stund lå de slik. Så snudde han seg og la armen forsiktig om livet hennes.

Til toppen

Bøker i serien