Et uventet vennskap (Heftet)

Serie: Misteltein 21

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Misteltein
Serienummer: 21
ISBN/EAN: 9788202504632
Kategori: Romanserier
Omtale Et uventet vennskap

Ole Johan får tilbud om å være med på en flytur. Selma er skeptisk, men gir ham likevel lov til å dra. Fra hagen hjemme følger Selma og Ruth med på flyvebåten når den letter fra vannet.

– Nå skjer det noe der ute! sa Ruth, og Selma lente seg frem idet de hørte lyden av propellen som startet utenfor flyvebåtfabrikken. Så ble de sittende i stillhet mens de holdt øye med flyvebåten som skled bortover indre havn mens farten stadig tiltok, til den lettet og steg til værs. Selma holdt øye med den så lenge hun kunne, men etter noen runder over Karljohansvern, satte den kurs utover mot Kristianiafjorden og forsvant ut av syne.

Til toppen

Andre utgaver

Et uventet vennskap
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Elisabeth Hammer:

Utdrag

Det var en varm ettermiddag, og Ruth tok av seg silkeskjerfet og løftet litt på håret for å slippe luften til i nakken. Bakkene opp til Reinhardts hus var tunge, og hun hadde gått fort. Aksel var hjemme hos Selma. Reinhardt hadde fri denne ettermiddagen, og oppmuntret av praten med Selma, hadde Ruth bestemt seg for å få affæren deres mer håndgripelig.
 Da Ruth kom, var Eivor allerede på vei ut. Hun hadde kledd på den lille jenta de passet for Vergerådet og møtte Ruth i døren.
 – Skal du ut?
 – Ja, svarte Eivor. – Du fortalte meg at du håpet på å få Reinhardt alene noen timer i ettermiddag, og det er så nydelig vær at jeg bestemte meg for å ta med meg vesla og gå en lang tur. Eivor blunket, og Ruth ble rød.
 – Han er inne på divanen, sa Eivor. – Jeg tror han ville få seg en blund, men han har neppe noe imot å få selskap. Hun tok pikens hånd og gikk ut. Ruth lukket døren bak henne og trakk pusten dypt inn før hun gikk mot stuen.
 Reinhardt lå på divanen akkurat slik Eivor hadde sagt. Han var for lang for den, og føttene stakk ut, men han slappet godt av. Hun ble stående i døråpningen å se bort på ham. Det slitne draget over ansiktet hans var borte nå da han hvilte, og de vakre trekkene hans ble synlige. Nesen var rett og munnen velformet. At øyenbrynene var i overkant strenge og buskete og at håret begynte å bli tynt i vikene, brydde hun seg ikke om. Han var hennes Reinhardt. Det gikk en sitring gjennom kroppen.
 – Reinhardt? Hun hvisket, for ville ikke vekke ham om han allerede hadde sovnet. Men det hadde han ikke. 
 – Ruth? Kommer du? Han ville reise seg, men hun gikk bort og satte seg ved siden av ham slik at han ble liggende.
 – Jeg mente ikke å forstyrre deg, men jeg hadde håpet at vi kunne snakke litt sammen. Fort la hun til: – Men jeg forstår det om du er sliten og vil hvile. Jeg kan komme tilbake en annen dag. Hun ville reise seg, men han grep om armen hennes.
 – Ikke gå, Ruth. Jeg vil at du blir. Det er så sjeldent jeg får se deg, og særlig nå når det har vært så mye å gjøre.
 – Flytt litt på deg, hvisket hun. – Så kan jeg ligge på armen din.
 Han var så slank at det var god plass, og hun snek seg ned og ble liggende på siden, vendt mot ham.
 – Sånn, det var bedre, sa hun og smilte. – Så nære har vi ikke vært hverandre før.
 – Jo, det har vi, svarte han, og stemmen var ørlite grøtet. – I kjelleren under herr Tjønns villa.
 – Ja, sa hun. – Det stemmer det. Du krøp inn til meg og beskyttet meg mot raset. Du varmet meg også, så jeg ikke skulle fryse. Det var første gang jeg tenkte på deg som noe annet enn en skummel politimann. Hun smilte skjevt. – Jeg var ganske redd for deg til å begynne med.
 – Jeg vet det, svarte han. – Og det var ikke så rart, så bøs som jeg var mot deg. Men allerede da likte jeg deg, Ruth. Selv om jeg var rasende på deg for at du ikke ville oppgi Jerven. Jeg burde ha forstått at du følte lojalitet til ham når det var han som fikk deg ut av bygården.
 – Jeg vil ikke snakke om Jerven nå, svarte hun. Hun hadde fortalt Reinhardt om sine blandede følelser for Jerven den siste natten i Kristiania. Hun følte seg ferdig med det.
 – Hva vil du snakke om da? Reinhardt så uskyldig på henne, og Ruth vred på seg.
 – Du har sagt til meg at du vil vente med … du vet … det fysiske oss imellom på grunn av det jeg har opplevd. Hun torde knapt å gløtte opp på ham, men så at han blunket raskt et par ganger.
 – Å, ja det har jeg vel, svarte han. – Hva tenker du på?
 – Jeg tenker at kanskje vi bør forsøke? Før vi blir gift, mener jeg? I tilfelle jeg ikke kan … du vet … for å være sikre på at jeg får det til?
 – Tror du det er lurt? Reinhardt så ut til å være utilpass, og brått angret hun. Dette hadde hun forsøkt på ham en gang før, på den samme divanen, og det hadde ikke gått bra. Men situasjonen var en annen nå. De var forlovet og skulle bli gift. Hun måtte gi det et forsøk.
 – Ja, hvis ikke vil jeg bekymre meg for det hele tiden. For hva om vi gifter oss og jeg ikke makter å … gi deg det du trenger?
 – Det er ikke så viktig, Ruth, svarte han og hun innså at hun ikke kom noen vei. Var det fordi han ikke ville? Eller var han bare så forbasket gentleman? Hun bestemte seg for å ta saken i egne hender og lot den ene hånden stryke over skjortebrystet hans. Den andre fant veien til en skjorteknapp og lirket den opp. Han sa ingenting, men så bare avventende på henne da hun lot hånden finne veien inn under skjorten og over det nakne brystet hans.

Til toppen

Bøker i serien