Et vintereventyr (Heftet)

Serie: Solens barn 17

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Solens barn
Serienummer: 17
ISBN/EAN: 9788202737764
Kategori: Romanserier
Omtale Et vintereventyr

Endelig står julen for døren. Både på Frydenberg og i Christiania kan det fra utsiden se ut som om juledagene er et idyllisk vintereventyr, men på innsiden yrer det med intriger og motsetninger. Kan eventyret få en lykkelig slutt?

– Si meg, frøken Stine, sa han plutselig. – Nå som vi ikke har revyprøver å tenke på, skulle vi kanskje ta en ridetur sammen?
– Å? Jeg visste ikke at du red for fornøyelsens skyld?
– Det kan så være, sa Lütgen og blunket hemmelighetsfullt. – Kanskje du vil gjøre meg den ære? Ja, kanskje du vil vise meg skogene rundt Frydenberg? Der har jeg aldri vært.

Til toppen

Flere bøker av Hege Løvstad Toverud:

Utdrag

– Jaså du, Knud, så du mener bøkker er noe for deg? spurte Ragnar og stilte seg bredbent foran broren.

De var på befaring i smia, som skulle blir arbeidsplassen deres fremover. Over døra hang allerede skiltet «Ragnars bøkker og flis» og Barry var nøye med å være til stede, for han var ikke tjent med at det gikk en kule varmt mellom de to brødrene.

Barry prøvde å lette opp stemningen. Det var tross alt julaften i morgen, og ingen tid for sure miner:

– Ja, klart det er et fag for Knud! Du kan tro hvor arbeidsom han er!

– Sier du det? sa Ragnar og dyttet broren ertelystent i siden: – Du får ta det rolig, Knud, så du ikke går forbi storebroren din. Det vil vi jo ikke ha noe av.

Knud lo og ble rød på øreflippene. – Nei, sa han med blikket på skotuppene. – Det kan vi ikke ha noe av.

Ragnar hadde selvsagt grunn til å være forbannet på lillebroren, men med tanke på anfallene, tålte gutten juling dårlig. Pustestoppene hadde roet seg i det siste, men siden anfallene i teorien kunne ta livet av guttungen, var det best om fred og fordragelighet fikk råde.

Barry var faktisk begynt å bli glad i Ragnar. Han hadde forandret seg siden han sprang rundt på sirkustomta som en annen gjøk og bedrev fandenskap med både folk og dyr. I dag hadde han forsøkt å lage en tønne med det nye utstyret, og resultatet var ikke så aller verst.

Barry hatt noen innledende samtaler med kjerringene nede på Akershuskaia i går kveld. De satt på brygga med pipa i munnviken og la sild og salt lagvis, og planen var at de skulle kjøpe tønner av ham. Fiskerkonene hadde riktignok ledd godt da han sa at tønnene hans kom med kors på. For Gud hadde like lite med å pakke sild å gjøre som papiljotter hadde i håret deres å gjøre!

Men da Barry nevnte prisen, fikk pipa en annen lyd, bokstavelig talt, og snart hadde han tatt imot bestilling på tretti tønner. Et sted måtte man jo begynne. Barry mistenkte at fiskerkonene – i tillegg til prisen – hadde falt for historien bak tønnene. Den om at hver og en var laget av tømmer fra disse gudsjammerlig gammelmodige stavkjerkene som sto og forfalt landet rundt. Ja, tenk, tønnene var laget av signet treverk! Stenket med vievann av presten sjøl. Så tryggere kunne lasten til Tyskland neppe være, enn i Guds eget treverk.

Han hadde fått ideen i går ettermiddag, da han kom til å tenke på mor og far, og den gamle kjerka hjemme i bygda. Barry visste at andre menigheter hadde hvite, flotte kirkebygg med lysegrå kirkebenker og lysekroner i taket. Men der han kom fra hadde de benket seg i tjærestank hver søndag. Døpefonten var et kapittel for seg selv, mørk og dyster, og med drager som sikkert skremte livskiten ut av en liten udøpt tass. Men det var nå den kirka de hadde hatt, og Barry hadde mer enn én gang lurt på om slangene og dragene hadde bidratt til den rike fantasien hans og den evinnelige dragningen mot det mørke.

Men det gjaldt å benytte motgangen til noe vettig, og kunne han selge tønner som liksom var laget av stavkjerke, var ingenting bedre enn det. Barry hadde innviet Ragnar i bedraget, for det var fint å ha noe som bandt dem sammen og som fikk Ragnar til å føle tillit, med tanke på hvor ille de hadde behandlet ham. Barry stolte faktisk på Ragnar nå, og tenkte at han ville traktere den nye maskinen med både andakt og takknemlighet. Mesterbrevet hans, utstedt av kongen i København, hang i glass og ramme ved inngangen, og var det første man så når man stakk hodet inn.

Bianca hadde kikket innom nettopp, og for å bygge bro mellom de to brødrene, hadde hun med seg brød som skulle brytes. Ragnar fikk først, det skulle bare mangle, og siden sendte han brødet videre til Knud, som tok imot med nedslått blikk.

Verken Bianca eller Barry hadde sett noen tegn til opprør i Knud etter at han ble avslørt. Det skulle dermed være all grunn til å tro at noen anmeldelse av Knuds bedrifter ikke ville bli nødvendig, og at de alle kunne leve videre i harmoni. Ja, en dag ville de mest sannsynlig se tilbake på mordene kun som ungdommelige sprell fra Knuds side, og ingen ville tenke på det som annet enn noe som hørte fortiden til.

Akk ja. De hadde sannelig visst å områ seg, han og Bianca. Ingen kunne si at de var folk som la seg til i tunge tider.

Til toppen

Bøker i serien