Hugo hev etter pusten mens han strenet mot hovedbygningen. Frykten for hva som kunne ha hendt Magnus, fikk hjertet til å hamre og pusten til å gå i korte hiv. Foreldrene hans måtte ha forsøkt å bortføre ham! De hadde skadet ham før og kunne gjøre det igjen.

Hvordan kunne politiet la faren slippe ut av fengselet og gå løs som om ingen ting hadde hendt, når han hadde en så graverende forbrytelse på samvittigheten? Foreldrene burde blitt fengslet for resten av livet, ikke bare for et år! Dommerne kunne ikke ha forstått alvoret. De hadde bare sett en sørgende mor som savnet barnet sitt, og måtte ha følt medlidenhet med henne, uten å sette seg inn i hvordan det var å bli dyttet ned en kjellertrapp og bli liggende blødende og hjelpeløs på kjellergulvet. Magnus kunne ha dødd! Foreldrene hans fortjente ingen medlidenhet.

I neste øyeblikk vendte raseriet seg mot læreren som hadde latt en fremmed mann få lov til å ta med seg gutten. Han måtte da ha hørt hva Magnus hadde opplevd!

Endelig fant han frem til klasserommet. Læreren var i ferd med å gå og skulle akkurat til å låse døren. Nå så Hugo at det ikke var den faste læreren, men en helt ung mann han aldri hadde sett før.

«Hei, vent!» ropte Hugo.

Den unge mannen stanset, tydelig forbauset over den bryske stemmen.

«Var det De som lot Magnus få gå midt i timen?»

«Ja?» Mannen lot til å bli usikker. «Faren hans hentet ham. Det hadde hendt noe alvorlig i familien.»

«Det var riktignok faren hans, men han har sittet inne for noe han gjorde mot Magnus.»

Den unge læreren stirret forskrekket på ham.

«Jeg er faren til Magnus nå. Han har ikke lov til å ha noe med sønnen vår å gjøre.»

Læreren ble blek. «Jeg ante ikke ... Jeg er vikar. Lærer Abrahamsen var syk i dag, og ...» Han kom ikke lenger, han tok seg til pannen og så ut som om han ble dårlig.

«Hvor er nærmeste telefon?» Hugo var så sint at han snappet etter pusten. «Vi må kontakte politiet så fort som mulig!»

Mannen snudde seg brått og begynte å gå med raske skritt bortover korridoren mens Hugo fulgte hakk i hæl. De gikk oppover en trapp til annen etasje og inn på lærerværelset. Hugo registrerte at rommet var tomt. Ikke lenge etter hadde han politiet på tråden.

Heldigvis oppfattet politimannen straks hva det dreide seg om og reagerte momentant. Hugo ble bedt om å vente på lærerværelset til han hørte fra dem igjen.

«Hvordan reagerte Magnus?» spurte Hugo den unge vikaren da han hadde lagt på røret. «Ble han redd? Forsøkte han å protestere?»

Mannen ristet på hodet og var tydelig oppskaket. «Nei, han pakket rolig sammen sakene sine, tok ranselen på ryggen og fulgte med ham uten å kny. Det falt meg ikke inn at det ikke var faren hans.»

«Var det ingen av klassekameratene som sa noe?»

«Jo, Elias ropte noe, men jeg hørte ikke hva han sa og skjente på ham for å ha forstyrret i timen.»

«Så De om mannen var alene eller sammen med noen?»

Vikaren ristet på hodet. «De forlot klasserommet, og jeg så ikke mer til dem.»

Hugo ristet forbitret på hodet. Han burde ha skjønt at noe slikt kunne skje! Etter at faren troppet opp utenfor skoleporten og forsøkte å påvirke Magnus til å mistro Ingjerd og ham, burde de ha vært forberedt på at noe kunne skje igjen. I går hadde Hugo fått et glimt av ham da de gikk fra kirken. I morges hadde han til og med følt på seg at noe vondt var i gjære, og så mange ganger som han hadde fått forvarsler gjennom livet, burde han ha tatt følelsene på alvor.

Hvordan skulle han klare å fortelle det til Ingjerd, hun ville bli fra seg av bekymring!

Til toppen