Lucy rakte Martin en kloss og betraktet ham mens han satte den på toppen av tårnet han bygget. Hjertet verket for den stakkars, lille gutten. Han virket tryggere nå, men han spurte henne stadig etter moren. Noen ganger tenkte hun at det var vondt for Martin å se henne, fordi han forbandt henne med Mariella og huset i Roma. Herr Løvlie avviste den tanken. Han sa at Martin spurte etter sin mor med jevne mellomrom, men at han også spurte etter henne og gledet seg til hun kom. Hun var noe kjent i alt det nye.

«Zia?» sa Martin.

«Tante,» rettet hun ham, og angret i samme øyeblikk. Han måtte lære norsk, men det var nok godt for ham å få snakke morsmålet sitt – også med en annen enn faren.

Dørklokken kimte i det samme, og hun reiste seg fra gulvet. Herr Løvlies husholderske var syk, og hun var barnevakt. «Jeg kommer straks tilbake,» sa hun, og gjentok det for sikkerhets skyld på italiensk.

Martin nikket og strakte seg etter en blåmalt kloss.

Lucie hastet ut i gangen og åpnet. En påfallende fremtoning stod utenfor døren. Det var en kvinne med hår av samme farge som rød vin, og et antrekk som så mer eksotisk ut enn norsk. Kappen hennes var lysende grønn og pyntet med gullbånd og skinnende stener. Hun måtte i sannhet vekke oppsikt i Bergens gater. Antagelig var det nettopp det hun var ute etter – om hun da ikke var likegyldig til hva andre mente.

Kvinnen gransket henne. Lucy ventet, usikker på om den fremmede kom for å selge noe, eller om ærendet var et annet. Kanskje hun hadde ringt på feil dør?

«Jeg kommer for å treffe herr Løvlie,» sa kvinnen omsider.

«Han er ikke hjemme.»

«Når kommer han?» Kvinnen tok et skritt nærmere. «Han bor her i Bergen for tiden, gjør han ikke? Jeg så navnet hans på dørskiltet.»

«Han bor her, men han er i et møte. Han kommer ikke før enn om et par timer.»

«Du kan gi ham en beskjed fra meg.»

Kvinnen sa du. Altså trodde hun at hun stod overfor herr Løvlies tjenestepike. Lucie trakk på skuldrene. Det fikk hun bare tro. «Hva skal jeg si til herr Løvlie?»

«Et øyeblikk.» Kvinnen åpnet vesken – antagelig for å finne noe å skrive med og på. I det samme satte det i å regne, et veritabelt skybrudd, og hun smatt forbi Lucie. «Jeg venter her til han kommer.»

«Det passer dårlig,» sa Lucie, men den ubudne gjesten var alt inne.

«Når sa du at han kommer hjem?»

Tonen og blikket var så overlegent at Lucie kjente irritasjonen vokse. «Jeg er ikke herr Løvlies tjenestepike,» sa hun.

Kvinnen sperret opp øynene. «Ikke si at Simon har rukket å gifte seg siden sist?»

Før Lucie rakk å svare, fortsatte kvinnen: «Jeg ser at han fremdeles liker rødhårede kvinner.» Hun knep øynene sammen. Blikket var hardt og vurderende. «Hvordan klarte De å slå klørne i ham? De ser ikke ut som hans type?»

«Jeg er ikke hans hustru!»

«Ikke det?» Kvinnen virket lettet. «Elskerinne, da? Bor De her? Hva heter De? Jeg tror ikke jeg har sett Dem før?»

«Jeg heter Lucie Hendrichsen. Jeg er en venninne av hans forlovede, og jeg er her for å passe sønnen deres.»

De ordene gjorde inntrykk på kvinnen. Ansiktsuttrykket viste med all tydelighet at hun ikke visste at herr Løvlie hadde forlovet seg med Mariella, eller at de to hadde fått en sønn.

«Hans forlovede?»

«Jeg har presentert meg. Hvem er De?»

Kvinnen lo. «Det vil De tidsnok få vite. Vi møtes nok igjen. Jeg er tilbake i Simons liv. Det skal hans forlovede få merke. Hva heter hun, forresten?»

Lucie rakk ikke å svare. Martin kom stabbende ut i gangen. «Zia?» sa han og virket engstelig.

«Alt er i orden, Martin,» sa hun, på italiensk. «Damen skal gå nå.»

Kvinnen var blek med ett. «Fikk han barn med henne?»

«Det kommer an på hvem De sikter til.» Lucie strøk Martin over hodet.

«Den overlegne romerinnen. Hva var det nå hun het? Hun er adelig, er hun ikke? Jeg husker det! Hun er gift! Med en norsk skipsreder!»

«Hun er død. Men de rakk å forlove seg før hun døde.»

«Jeg tror Dem ikke!»

«Tro hva De vil.»

«Zia?» Martins lepper skalv. Det var tydelig at kvinnen gjorde ham utrygg.

«Det er best at De går nå,» sa Lucie.

«Romerinnen er altså død. Da er han ikke lenger forlovet,» sa kvinnen. «Men fri og frank, om ikke De har arvet ham?»

«Jeg vil knapt kalle meg en venn,» sa Lucie stramt. «Jeg sitter barnevakt for Martin fordi jeg var en venninne av hans mor.» Hun sa noen beroligende ord til gutten.

«De snakker italiensk.»

«Ja.»

«Hvor lærte De det?»

Martin begynte å gråte. «I Roma. Gå nå!»

Kvinnen trakk på skuldrene. «Jeg skal gå. Men ikke innbill meg at De kan overta ham etter den italienske katten. Han er min.» Hun gikk til speilet, rettet på hatten og gikk ut i regnet.

Lucie kjente en tung fortvilelse. Hva ville skje nå? Det var tydelig at kvinnen hadde hatt et forhold til herr Løvlie, og at hun visste hvem Mariella var. Lucie strøk Martin over ryggen. «Nå skal vi bygge videre på tårnet vårt,» sa hun og smilte. «Det skal bli høyt.»

Kunne hun gjøre noe for å forhindre at kvinnen på nytt ble en del av herr Løvlies liv? Så kald og overlegen som hun fremstod, ville hun kunne ødelegge den tryggheten Martin nå følte.

Hun satte ham varsomt ned på gulvet og tok plass overfor ham. Problemet var at herr Løvlie ikke eide fornuft når det gjaldt kvinner. Det virket som om han hadde holdt seg borte både fra vin og kvinner etter at Mariella døde, fordi han sørget over henne, og av hensyn til Martin. Hva ville skje nå? Den rødhårede så ut som om hun ventet å få det hun pekte på.

 

Døren ble låst opp. Lucie reiste seg. Nå kunne hun gå hjem.

Herr Løvlie kom inn i stuen, smilende. «Sover han?»

«Han sover søtt.»

«Hvordan har kvelden forløpt?»

«Martin og jeg har kost oss, men vi ble avbrutt av en ganske utrivelig gjest.»

«En gjest? Jeg ventet ingen.»

Lucy betraktet ham. Han virket sliten, men det så ikke ut som om han hadde drukket. Han snakket nok sant da han sa at han skulle i et viktig møte. «Hun bad meg om å gi Dem en beskjed,» sa hun.

«Ja?»

«Jeg skulle si at hun er tilbake i livet Deres.»

Han sperret øynene opp. «Er De sikker på at det var beskjeden?»

«Helt sikker.»

«De sa ikke navnet hennes?» Han rynket pannen. «Bare at hun var utrivelig?»

«Hun oppgav ikke noe navn. Hun regnet med at jeg var tjenestepiken Deres, og behandlet meg svært nedlatende.»

«Det beklager jeg.» Han nikket mot kjøkkendøren. «Vil De spise aftensmat sammen med meg? Ta en kopp te?»

Hun ristet på hodet. «Takk for invitasjonen, men jeg må komme meg hjem.»

«Selvfølgelig. Tusen takk, frøken Hendrichsen. Jeg setter stor pris på Deres hjelpsomhet. De må ikke tro annet.»

Han holdt kåpen for henne, og tok så et skritt tilbake. «Denne kvinnen som påstår at hun er tilbake i mitt liv … Kan De beskrive henne?»

Han mente tydeligvis at det fantes mange kvinner som kunne ha sagt noe slikt. «Det er ikke vanskelig. Hun hadde vinrødt hår og merkelige klær.»

«Fanden heller!» utbrøt han. «Unnskyld uttrykket,» la han til

Hun satte på seg hatten. Han virket ikke glad, for å si det mildt. Hun var fristet til å spørre ham ut, men bet det i seg. De var ikke fortrolige – og burde heller ikke bli det.

Til toppen