Etterpå satt de på steinene, og hun fortalte ham hva hun hadde bestemt seg for.

«Jeg vil finne faren vår.»

Han snudde seg mot henne, rynket pannen. «Hvorfor?»

«Fordi han er faren vår.»

«Ikke i mine øyne. En far er en som tar seg av barna sine. Mannen som gjorde moren vår med barn, er ingen far.»

Hun hadde forventet seg motstand, og hun forsto ham. «Jeg er enig med deg, men jeg trenger likevel å finne ut hvem han er.»

«Jeg forstår bare ikke hvorfor.»

«Fordi jeg vil vite hva han gjør, om vi ligner på ham, og …» Hun svelget. «Hvorfor han ikke ville ha oss.»

Hallgrim sukket og la armen rundt skuldrene hennes. «Har du tenkt på at han kan være død?»

Hun nikket. «Jeg har tenkt på det meste. At han ikke lever, at han har flyttet langt bort, at han har en annen familie og at han ikke vil ha noe med oss å gjøre. Likevel må jeg gjøre dette. Jeg kjenner det i hele kroppen.»

«Du spurte aldri om ham som barn.»

«Nei, men det var nok fordi han var så uvirkelig da. Morfar snakket mye om mor, men nevnte aldri faren vår.»

«Kanskje han heller ikke visste hvem han var.»

«Kanskje ikke, men noen må ha visst. Det er jeg sikker på, og nå skal Anny og Martildes mor hjelpe meg.»

«Hva?» Armen hans falt ned fra skuldrene hennes. «Skal Berdine Bjerke hjelpe deg med å finne faren vår?»

«Ja, hun skal ta meg med til en fru Hassel i morgen, og hun vet visst alt om alle i denne bygden.»

«Men hvorfor i alle dager vil fru Bjerke hjelpe deg?»

Hedvig trakk på skuldrene. «Jeg vet sannelig ikke, men jeg tar den hjelpen jeg kan få.»

Hallgrim tok hånden hennes og trykket den. «Jeg liker ikke dette, søster. Det må være en grunn til at hemmeligheten om vårt opphav har blitt bevart i så mange år.»

«Hva mener du?»

Han trykket hånden hennes hardt. «Bare at noen hemmeligheter bør forbli begravet.»

Til toppen