Fakkelfolket (Heftet)

Serie: Tidløs 4

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Tidløs
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202693688
Kategori: Romanserier
Omtale Fakkelfolket

Malin vil se til den syke kvinnen i Hollenderstredet. Hun ser at kvinnen trenger ro, og tar med seg de tre små guttene og går til Kristofas stue ved Alrekstadvannet. Slottsvakten Isak følger dem på veien. Idet de skal gå inn, stivner vakten. Blikket hans er fiksert på noe ute i mørket. I det samme ser Malin hva som kommer til syne i skodden.

De brennende faklene kom stadig nærmere. Sakte spredte de seg ut i en videre formasjon, som om de skulle omringe dem som befant seg i den lille stuen.

Stillheten deres var mer skremmende enn synet av den store massen som nærmet seg. Ansikter og skikkelser ble tydeligere. Malin blunket flere ganger for å se gjennom røyken fra faklene som mennene holdt i nevene.

Til toppen

Andre utgaver

Fakkelfolket
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

Langsomt kom de mot den lille stuen ved treklyngen. Det minnet om et fakkeltog. Menneskene som bar faklene, var tause. De ség over den ujevne marken, uten å se hvor de tråkket. Det var et titalls fakler, men det var enda flere mennesker blant dem.

«Inn, sa jeg!» freste Isak.

Malin hørte frykten i stemmen hans.

«Hvem er de? Hva vil de?» spurte hun, uten å klare å ta blikket fra dem.

Lyset fra faklene var trolig synlig fra Sankt Jørgen Hospital, men der borte var det vel ingen ute nå. Og de som bodde der, var syke og gamle. Ingen ville vite det om de kom i onde hensikter.

Isak hadde stilt seg foran Malin, som for å beskytte henne, og hun måtte trå til side for å se forbi ham.

«Vik herfra!» ropte slottsvakten høyt, med forbausende myndig stemme.

De kunne være mellom tyve og tredve stykker, og de fortsatte å nærme seg, fremdeles uten å ytre en lyd.

«Stans! Holdt!» ropte Isak.

Malin kunne hørte den lyse stemmen til William innefra. Hun snudde seg mot døren et øyeblikk, og gjorde en håndbevegelse som tegn på at de skulle gå inn.

«Lukk døren! Pass på brødrene dine.»

Hun visste at hun burde gå inn til de engstelige barna, men Bjørn var der, og selv om han var fremmed for dem, ville de nok gjøre som han sa. De måtte ha merket den spente stemningen.

De brennende faklene kom stadig nærmere. Sakte spredte de seg ut i en videre formasjon, som om de skulle omringe dem som befant seg i den lille stuen.

Stillheten deres var mer skremmende enn synet av den store massen som nærmet seg. Ansikter og skikkelser ble tydeligere. Malin blunket flere ganger for å se gjennom røyken fra faklene som mennene holdt i nevene.

De trådte til side, og slapp frem dem som gikk bak. Malin gispet.

Hun så kvinner som bar på barn som var altfor store til å bæres. Unge jenter og gutter som var nedlesset i pø og pakkenelliker. En lurvete hund som loffet ved siden av en haltende mann med en kjepp som krykke. Eldre mennesker som ble støttet av andre.

Med ett skjønte Malin hvem de var. De var disse menneskene som bodde i teltleiren på den andre siden av Lille Lungegårdsvann. Det måtte det være. Dem hun hadde tenkt å gå bort til, og se om de trengte noe av maten lensherrens frue hadde gitt henne.

Nå hadde de i stedet kommet til henne. Her, på dette øde stedet.

Med ett stanset menneskene. Det var kanskje tyve skritt fra der Malin og Isak sto.

«Kom dere bort herfra! Jeg er vakt på Bergenhus, og befaler dere å pelle dere vekk, med det samme!»

Men de ble stående. I det blafrende lyset skimtet Malin fillete klær og skitne ansikter og magre kropper. Øyne uten liv og håp.

«Vi ber om hjelp fra engelen,» sa den fremste av mennene som hadde fakkel.

«Nei og nei,» hvisket Malin, og tok et steg frem.

Men Isak skjøt ut en arm og skubbet henne bak seg igjen. «Gå inn, jomfru!»

Med ett hørtes en hvinende lyd, og i neste øyeblikk hadde han et sverd i sin høyre hånd. Eller en sabel, Malin visste ikke. Men det var krumt og spisst, og sikkert skarpt slipt.

Hun kunne se metallsliren svinge under den lange jakken hans. Han hadde vært bevæpnet hele tiden!

Isak gikk mot dem med sabelen på strak arm.

«Jeg sier det ikke flere ganger!» sa han, lavere nå. Stemmen var truende.

Men de svarte ved å falle ned på kne. Alle sammen, også de som bar på barn og oppakning. De bøyde hodene, og mange løftet hendene foran seg i bønn.

«Engel, hjelp oss,» sa den samme mannen igjen. Ingen av de andre laget så mye som et pip. Hunden la seg ned i gresset ved siden av sin eier.

«Isak, tre tilbake,» sa Malin, uten å ta blikket fra de lutfattige menneskene. «De er ikke ute etter å stjele noe eller å skade oss, det er åpenbart.»

Men hun ble ikke hørt. Han gikk fremover med sabelen rettet mot dem, nå i brysthøyde.

«Har du tenkt å stikke ned forsvarsløse mennesker?» ropte hun, og løp etter ham.

Slottsvaktens arm hevet seg, rede til hugg. Malin visste ikke hva hun gjorde, før hun løp mot ham og kastet seg over ryggen hans. Han falt inn i folkemengden, som begynte å skrike mens de prøvde å komme seg unna. En av mennene mistet fakkelen, som landet på bakken, like ved siden av Malin.

Redselslagne skrik fylte luften.

I neste øyeblikk hadde noen sparket fakkelen bort, men ilden sluknet ikke i det fuktige gresset. Flammen fikk tak i vaktens jakkekant, og sto opp som en glødende lue.

«Isak!» hørte Malin seg selv rope.

I neste sekund begynte noen av de unge å denge løs på ham med byltene sine. Det så ut som om de skulle slå ham i hjel.

Malin fortsatte å skrike, men mange armer holdt henne unna.

«Ikke slå ham! Han skulle ikke skade dere! Slutt!»

De sluttet ikke. De fortsatte å slå. Noen trampet med føtter som kun var surret inn i filler.

Brått trakk de seg tilbake. Malin ble sluppet, og oppdaget at hun sto i midten av ringen de hadde dannet.

Ilden hadde dødd ut, men en sky av grå, illeluktende røyk hang over den livløse kroppen på bakken. Isak lå på magen. Ansiktet var ikke synlig, men begge armene lå fremover, som om han hadde hatt nærværelse nok til å ta seg for i fallet. Jakken hadde et stort, rykende hull. Under kunne det skimtes en grå trøye, med sortsvidde kanter. Huden på ryggen var blodrød, og det luktet brent kjøtt.

«Herregud!» hvisket Malin forferdet og dekket munnen med begge hender. Synet ble uklart, som om en tåke hadde lagt seg over øynene. Hun svaiet mens hun så ned på mannen som var bevisstløs av smerter, om han ikke var død.

«Engelen kan helbrede ham,» snatret en hes, gammel stemme.

Til toppen

Bøker i serien