Falchenberghuset (Heftet)

Serie: Tårnsvalene 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Tårnsvalene
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202652470
Kategori: Romanserier
Omtale Falchenberghuset
På Jomfruland prøver Mathilde å finne seg til rette, men med Isak til sjøs blir hun støtt ut i kulden. Fernanda og guvernanten har nok med sitt. Og de andre beboerne på øya, vil de henne egentlig vel?

Fyrmesterfruen tok et steg mot Mathilde. «Kjære barn! Jeg advarer Dem på det inderligste. Redd Dem selv! Kunstmaleren er snart tilbake, og han er ikke den som holder seg unna en vakker kvinne. Deres mann har et farlig sinne, og en uregjerlig sjalusi. Han er som resten av den slekten.» «Den slekten?» «Ja, falchenbergslekten.»

Til toppen

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Drepte sin første hustru? Mathilde ristet på hodet, vantro. Hun måtte ha hørt feil.

«Han ble frikjent, men det forandrer ikke på sannheten.»

«Frikjent?» Hadde det vært en rettssak? Hvorfor hadde ikke Isak fortalt henne annet enn at hustruen hadde omkommet i en tragisk ulykke?

«Ja, den mannen vet å sno seg.»

«De tar feil!»

Fyrmesterfruen betraktet henne. «Jeg beklager å være den som forteller Dem den fryktelige sannheten, men det er min kristenplikt å advare Dem. De må komme Dem bort fra Falchenberghuset så fort som mulig.»

Igjen det navnet – det samme guttungen på bryggen hadde brukt. Mathilde ristet på hodet. «Det kan umulig stemme, fru Langedal. De burde ikke komme med slik ondsinnet sladder.»

Fruen knep øynene sammen til to sprekker. «Skulle jeg tie? La Dem bo i hans hus i god tro? Jeg kunne få et liv på samvittigheten.»

Lettelsen bølget gjennom Mathilde i det samme. Kvinnen var sinnsforvirret, snakket over seg. Hun kunne ikke blir her. Hvem visste hva et slikt menneske kunne finne på?

«Det var en brann,» tok fyrmesterfruen opp. «Alle andre kom seg uskadde ut av huset. Ja, kapteinen selv var der jo ikke da det begynte å brenne. Det var i hvert fall det han sa til lensmannen. Men han var like i nærheten.»

Brannen. Den hadde han nevnt. Da hun så huset første gang, hadde hun påpekt at det virket nytt. Han hadde svart at det brant for noen år siden, og at både kledningen og taket var nytt, samt hovedfløyen og sydfløyen. Mer hadde han ikke sagt.

«Han tente på. Og huset var godt assurert. Det hadde han sørget for.»

«De farer med løgn!»

«Gid det var så vel. Alle forstod at han var skyldig, men lensmannen klarte ikke å bevise det.»

Mathilde ristet på hodet, tung av fortvilelse. Snakket alle på øya slik?

«Pass Dem for kunstmaleren!»

«Kunstmaleren?»

«Ja, kunstmaleren fra Stavanger. Han er deres nærmeste nabo når han oppholder seg her på øya.» Hun senket stemmen. «Han er en kvinnebedårer. Og husk at Deres mann lider av en farlig sjalusi.»

Mathilde reiste seg. Dette ville hun ikke høre mer på.

«De må ikke gå! Nå er kaffen ferdig. Jeg har kaker også.»

Trodde den forrykte kvinnen at hun ville sitte der og drikke kaffe og spise kaker og høre på de grusomme beskyldningene hennes?

«Vær forsiktig når De tar dette opp med kapteinen. Han har et farlig sinne.»

«Det har ikke jeg sett noe til.»

«Men så er De jo nygift, kjære barn. Slikt kommer frem med tiden. Når hverdagen tar over.»

Hun orket ikke å høre mer, mumlet en avskjed og gikk ut av fyrmesterboligen. En ung mann bukket, hilste og gjorde mine til å ville si noe, men hun fortsatte bare ut porten og svingte inn på grusveien som førte til Isaks hus. Hun langet ut det hun klarte, kunne ikke komme seg fort nok hjem for å høre ham avvise fyrmesterfruens beskyldninger. Hun stanset brått. Han var ikke hjemme. Han var i byen. Hvor lang tid var gått siden han dro? Han hadde sagt at han var tilbake om et par timer.

En tanke slo henne. En dag de snakket om sladderen som gikk om hennes foreldre, Lovinda og salget av huset, hadde han sagt at også han hadde vært utsatt for smålig og ondsinnet sladder – og lovet å fortelle henne mer senere. Lettelsen bølget gjennom henne. Det var selvfølgelig hustruens død og brannen han siktet til. Stakkars ham! Tenk å miste hustruen på så tragisk vis – og bli beskyldt for å ha drept henne!

Hun gikk videre, passerte veien ned mot båthuset, men så ikke noe til båten hans. Skulle hun vente på bryggen eller hjemme i huset? Det fikk bli huset. Dersom hun satt på bryggen, kunne det komme noen, og hun orket ikke tanken på å snakke med andre mennesker nå som hun hadde fått vite hva folk på øya sladret om.

Tankene fortsatte å kverne. Visste Fernanda hva som ble sagt om faren? Det kunne forklare at hun foretrakk å oppholde seg i Kristiania – i hvert fall når han var bortreist. Mathilde kjente et stikk av medlidenhet. Det måtte være vanskelig å bo i huset der moren hadde omkommet. Hvorfor hadde ikke Isak snakket om dette? Var han kanskje redd hun ville reagere med frykt? At hun ikke ville ha flyttet inn?

Hun nådde porten, åpnet den og gikk inn i hagen. Nå virket huset dystert og truende, som om det stod der og voktet på vonde hemmeligheter. Det var stort og ruvende i forhold til de andre husene hun hadde sett på øya så langt. Selv den såkalte Lystgården var mindre enn dette. Hun skuttet seg. Det var bare et hus – og det var heller ikke det samme huset som hadde brent. Nesten alt var nytt, hadde Isak sagt. Bortsett fra nordfløyen. Hun festet blikket på den. Der lå kjøkkenavdelingen og spisestuen i første etasje, tjenestefolkenes og guvernantens rom i annen. Fernandas rom lå delvis i den fløyen, delvis i hovedfløyen. Hvor hadde brannen startet? Antagelig i motsatt ende av huset.

Hun fortsatte inn i hallen. Fra den største stuen hørte hun stemmer. Det var Fernanda og guvernanten, som hadde franskundervisning. Den ville hun nødig avbryte. I stedet gikk hun inn i hjørnestuen, der musikkinstrumentene stod. Hun satte seg i en lenestol og lot blikket hvile på flygelet. Et sårt savn etter moren overmannet henne. Hun lukket øynene og syntes hun hørte moren spille, slik hun så ofte hadde gjort hjemme i Bergen, både sammen med pianoelevene og i rolige kveldsstunder.

Isaks mandolin hang på veggen. Farens mandolin lå nedpakket i bagasjen hennes. Tårene sved.

Til toppen

Bøker i serien