– Døde mor av noe annet enn tarmslyng? Jeg mener … Døde hun ikke av betennelse etter å ha fått tarmslyng? Petra hørte sin egen nervøse stemme, ordene lød ikke som vanlig tale, men mer som forskremte kvekk. Hvorfor gjentok hun alle spørsmålene sine? Var det for å vinne noen sekunders utsettelse av den brutale sannheten hun visste ville komme? Rita trakk på skuldrene. – Far hevdet at det ble komplikasjoner etter operasjonen … – Operasjonen? Hva mener du med operasjon, hvisket Petra spørrende, men ventet ikke på svar. – Jeg er blitt fortalt at det ikke var noe doktoren kunne gjøre da mor ble syk. Jeg hørte ingenting om at hun ble operert. Søsteren så på henne med et intenst, gjennomborende blikk. – Jeg tror ikke du forstår noen ting, jeg! Det virker ikke engang som du har noen mistanke om hva som skjedde. Hvorfor skulle du vel det, fortsatte hun oppgitt, – du som forlot Svanviken flere år i forveien? Petra kjente redselen gå over i irritasjon, deretter i forferdelse. – Ikke si at du klandrer meg fortsatt, Rita. Ikke la oss bruke tid på å krangle om hvorfor jeg flyktet. Bare fortell hva som hendte med mor! Rita gjorde et kast med hodet. Petra fikk en følelse av at hun vurderte om hun skulle svare i krasse, bitre vendinger, men med ett mildnet det sinte ansiktsuttrykket hennes. – Det skjedde forferdelige ting på Svanviken etter at du forsvant. Til å begynne med var det ingen av de ansatte som sa noe til oss, langt mindre bestyreruvesenet og hustruen hans, men det gikk rykter. Det ble sagt at flere doktorer mente at foreldrene våre ikke var skikket til å ha barn. De mente at omstreiferkvinnene ikke burde få flere. Så de lette etter en mulighet for å hindre at flere barn ble født … Rita tidde og så på henne. Petra klarte ikke tolke blikket. Hva var det søsteren prøvde å fortelle henne?

Til toppen