Karen Sofie og Bjørn Anders støttet Bjørg mellom seg mot låven. Snøen lavet ned. Det var tungt å bevege seg, og Bjørg stønnet for hvert skritt hun tok. Engstelsen prikket gjennom Karen Sofie. Hun håpet at fødselen ville drøye. Bare det ble dag og snøværet ga seg, ville det bli lettere å finne tilbake til Alvestad. Enn så lenge måtte de søke ly her.

Inne i låven var det mørkt og det luktet fuktig, men taket og veggene holdt snøen unna. Bjørn Anders fulgte Bjørg bort til en kasse. Hun ynket seg da hun sank ned på den, og la hendene omkring magen.

Karen Sofie forsøkte å skjelne omgivelsene. Det lå noe tørket høy i et hjørne, og noen gamle redskaper hang på den ene veggen. Støvet virvlet opp når hun beveget seg. Hjertet sank i henne. Bjørg kunne ikke føde barnet her.

Hun vinket Bjørn Anders til seg. Han kom motvillig, ville ikke vike fra hustruens side.

– Du må reise etter hjelp, det er vårt eneste håp.

Han ristet på hodet. – Jeg kan ikke forlate henne. Hvis noe går galt, vil jeg aldri kunne tilgi meg selv.

– Du må, Bjørn Anders! Vi har ikke tid til å vente til morgenen.

– Så får vi reise alle sammen. Jeg forlater henne ikke. Blikket gled mot hustruen. Vendt mot Karen Sofie igjen, sa han stille: –Jeg overlot Maria til seg selv. Hun døde.

– Bjørg er ikke alene. Jeg forlater henne ikke, og hvis noe skulle skje, kan jeg mer om fødsler enn deg. Hun sa det kjekt, for å sette mot i broren. –Det er større sjanse for at noe går galt dersom hun føder i sleden, under åpen himmel. Her inne har vi ly for snøen og vinden.

– Jeg skulle ha holdt et bedre blikk på veien, dette er bare min skyld.

– Du kunne ikke noe for det, Bjørn Anders. Det snør tett, enhver kunne ha kommet på avveie.

– Bjørg og barnet er mitt ansvar. Jeg kan ikke svikte dem. Han så fortvilet på lillesøsteren. –Hva skal jeg si til mor om jeg svikter henne?

– Du skal reise etter hjelp, Bjørn Anders. Dette kommer til å gå bra. Karen Sofie anstrengte seg for ikke å vise engstelsen som rev i henne. Hun måtte være sterk for dem alle, sterkere enn hun noen gang hadde vært. Det var slik moren ville opptrådt. Hun grep hånden hans og så ham innstendig inn i øynene. –Det kommer til å gå bra!

– Takk Gud for at du er her, Karen Sofie. Nå får du en ilddåp når det gjelder doktorgjerningen din.

Hjertet bykset av gårde, hun følte seg svimmel, men presset frem et smil. –Dra, Bjørn Anders. Bjørg og jeg klarer dette.

Bjørg utstøtte et fortvilet hikst da Bjørn Anders fortalte henne om avgjørelsen. Hun klamret seg til hånden hans. –Ungen og jeg dør om du forlater oss her.

– Det er verre om ungen kommer ute i sleden. Vi har ikke annet valg. Jeg må forsøke å finne hjem.

– Jeg er ikke sterk nok til dette. Bjørg ristet på hodet. Tårene rant nedover kinnene hennes. –Det var ikke slik det skulle bli, ikke her. Ikke nå.

– Du skal se det blir en sterk unge, dette her. Bjørn Anders´ stemme skalv mens han forsøkte å stagge de vonde følelsene.

– Om det blir noen unge i det hele tatt. Bjørgs røst sprakk.

– Ikke snakk slik. Selvsagt skal dette gå bra. Karen Sofie er her med deg, hun har vært med på fødsler tidligere, og hun skal bli doktor, har alt begynt å lese til faget. Du er i trygge hender, Bjørg.

Karen Sofie protesterte ikke på de sjenerøse ordene som ble henne til del. Vel hadde hun begynt å kikke i fagbøker, men hun hadde aldri lest om fødsler. Det hun visste var det hun hadde snappet opp hjemme på gården gjennom årene: at det trengtes rene lakener, varmt vann, tålmodighet og urteteen til farmor Valborg.

– Jeg bærer inn skinnfellene fra sleden.

– Vi kan lage et lite leie her borte. Karen Sofie pekte mot det ene hjørnet og begynte å samle sammen høy med det samme.

Bjørg ynket seg. Karen Sofie stanset. – Det er sant som Bjørn Anders sier, vi kommer til å greie dette. Nå skal du hvile deg og forsøke å holde igjen. Bare pust helt rolig, slapp av. Så skal du nok se at ungen er av det tålmodige slaget.

Det eneste Karen Sofie fikk til svar, var Bjørgs fortvilte blikk.

Til toppen