– Crispin, telefoner til doktoren med en gang! Nå! tilføyde faren andpusten. Sørine mer hørte enn så at Crispin snudde og skyndte seg inn i hovedhuset. Selv lå hun på kne ved siden av gamle, kjære Olai. Det var bare noen sekunder siden hun hadde sett ham miste balansen og falle ned steinmuren langs låvebroen. Han hadde truffet bakken hardt og tungt, og nå lå han livløs med en dam av blod rundt hodet. En sterk følelse av avmakt ilte gjennom henne: Hvorfor slik hast med å tilkalle doktoren når Olai antagelig allerede var død? Hun skjønte at faren hadde grepet det eneste halmstrået som fantes, og at han ikke hadde villet miste verdifulle minutter om det viste seg at Olai var i live. Sørine så seg hjelpeløst rundt. I det samme møtte hun blikket til Olette. Tjenestekona hadde hastet ut av huset da hun hørte henne skrike navnet til ektemannen hennes. Nå sto hun som stivnet med armene hengende ned langs siden og et fortapt uttrykk. Øynene lyste av fortvilelse, og det var et glimt der som fortalte Sørine at hun allerede hadde gitt opp. Hun hadde ingen tro på at dette ville ende bra. Hvem hadde vel det, spurte Sørine seg selv. Olai lå helt livløs. – Vi må ikke røre ham, beordret faren, – det kan gjøre vondt verre, men herregud … Stemmen hans brast. – Noen må hente et pledd og legge over ham. Han må ikke fryse. Levion, som også hadde kommet til, var snarrådig nok til å forsvinne inn i stallen og komme tilbake med et av de flekkete, slitte pleddene som ble lagt over Valemon etter at han var blitt trent. Pleddet luktet stramt av hest, men nå gjorde det ingenting. Hestelukt og Olai hørte sammen. – Doktoren er snart her, fortalte Crispin da han vendte tilbake, – han skulle rekvirere bygdas drosjebil omgående. – Jeg tror det er for sent, sa Levion vagt. Han gløttet skyldbetynget rundt seg, som om han visste at han hadde vært for ærlig. Sørine snufset. Hun forsøkte å se forbi dammen av blod, og med hodet på skakke kikket hun på ansiktet til Olai. Øynene hans var lukket, noe som gjorde det vanskelig å vurdere om han var i live. Om de hadde vært åpne, ville de kanskje ha visst. Han kunne umulig ha overlevd fallet, men nå orket hun ikke mer uvisshet. Hun strakte armen ut og grep Olai varlig om håndleddet. Hun var så andpusten og skremt at hun måtte puste dypt ut og inn noen ganger, før hun klarte å kjenne etter pulsen hans. Hun merket at det var blitt stille rundt henne. – Kjenner du pulsen? – Jeg vet ikke, far, jeg … Sørine anstrengte seg for å konsentrere seg. – Jeg tror det, men jeg er ikke sikker. Jeg vet vi ikke bør røre ham, men vi burde vel finne noe å trykke mot kuttet ved tinningen. Hva om han lever, og vi lar ham blø i hjel? – Sørine … Faren hadde en sørgmodig klang i stemmen. Sørine skjønte hva han skulle til å si, men han tidde da Olette tok noen skritt frem og rakte henne forkleet sitt. Hun hadde tatt det av og brettet det sammen til en firkant. Sørine sendte henne et takknemlig blikk, så presset hun det varlig mot kuttet. Hun måtte svelge av sjokk da hun så hvor fort blodet trakk inn i stoffet. Fra øyekroken registrerte Sørine at faren ristet motløs på hodet. Hadde han rett i at hun narret seg selv, og Olette og Ranveig, som nå sto tett inntil hverandre, ved å pusle rundt en mann som var hinsides de levende? Også Crispin kikket oppgitt på henne. Begge mennene mente tydeligvis at Olai var død.

Til toppen