Maivor hvinte av fryd og fikk Adeline ut av tankene. Kjerra hadde kjørt over en liten topp og ned en bakke, og det kilte i magen på dem begge.
– Gleder du deg til å se dyrene? spurte Adeline.
Maivor nikket kraftig.
– Særlig grisene, svarte hun. – Hvis Flirefanten ikke har gitt dem navn ennå, skal jeg spørre ham om jeg kan kalle en av dem for Alfred.
Adeline måtte le.
– Hva tror du Alfred vil si når han får vite at du har kalt opp en gris etter ham?
Maivor gren på nesen.
– Jeg håper han blir fornærmet, for det fortjener han. Han ble sur på meg da jeg slo ham i sverdkamp, og nå vil han ikke leke med meg mer.
– Det går sikkert over, trøstet Adeline.
– Kanskje, svarte Maivor. – Han pleier ikke å være sur så lenge, og han vil sikkert høre om alle dyrene jeg har møtt i dag. Jeg kan fortelle ham om det når jeg kommer hjem.
– Da bør du ikke fortelle om grisen, sa Adeline.
– Nei, svarte Maivor. Så tenkte hun seg om. – Bare hvis han er dum og fortsatt ikke vil leke med meg.
De smilte lurt til hverandre, og Adeline smilte fortsatt da de nærmet seg gården. Det røyk fra pipen, og da de svingte inn på tunet, kjente hun duften av fersk bakst. Tennene begynte å løpe i vann, for det var lenge siden hun hadde spist. Men selv om hun var sulten, gledet hun seg mest av alt til å se igjen Vera, Mikhail, Flirefanten og Maria.
Da kjerra stanset utenfor Håptun, hoppet hun av og løftet ned Maivor. Så takket hun drengen for turen, tok Maivor i hånden og gikk mot huset. Den lille jenta kikket storøyd rundt seg mens de gikk. Da døren til huset ble slått opp, stanset hun og stirret sjenert ned i bakken.
– Adeli! Maivor! lød Veras kjente stemme, og så kom hun løpende mot dem. Hun klemte dem begge og smilte som en sol. – Jeg savne dere, sa hun.
– Vi har savnet deg også, sa Adeline.
Maivor var fortsatt sjenert, men hun smilte. Da Vera holdt hånden frem for henne, grep hun den. Så ble hun gående mellom de to voksne opp til huset.
– Mikhail sover, forklarte Vera mens de gikk. – Men han våkne snart, og han savne deg. Vil bli glad for å se deg igjen.
Maivors lille ansikt lyste av glede da hun hørte hva Vera sa.
– Jeg har lyst til å leke med ham. Tror du at jeg kan det?
– Han liten, ikke leke ennå, sa Vera. – Men du kan prøve.
Da de kom inn, sto Flirefanten og Maria og ventet på dem. De ble hilst velkommen og vist inn i stuen. På spisebordet sto en hel stabel med noe som lignet små pannekaker. Ved siden av dem sto en bolle med rømme og et blått syltetøy som Adeline gjettet kunne være blåbær eller bjørnebær.
– Vær så god, sitt, sa Maria og smilte stort. – Vi håper dere er sultne.

Til toppen