Herr Bulls venn fra Danmark var en støyende herre med sans for silkeplagg i sterke farger. En påfugl, slo det Frida. Han hilste kort på henne, men var mer opptatt av Engel og de to andre herrene som ankom for å spise middag med dem. De to damene som kom i følge med herrene, fikk heller ikke mye oppmerksomhet av dansken.
Herr Bull presenterte Frida for hver og en av dem. Den danske mannen var en dikter som nylig hadde fått utgitt sine samlede verker – og var så stolt av det at han ikke klarte å snakke om annet.
En av de to herrene som hadde ankommet sammen med damene, var journalist i Morgenavisen. Han var danskens rake motsetning. Han virket svært aktpågivende i alt de andre sa, selv de få ordene Frida sa, vakte hans interesse. Han var litt ubehagelig, syntes hun. Øynene hans fulgte hennes minste bevegelse, som om hun kunne gi ham et hovedoppslag i avisen. Neppe, fniste hun, fornøyet over sitt eget innfall.
Den andre mannen var en forlagsmann som også hadde en rolle i teateret i byen. Han hadde et godt øye til en av kvinnene i følget, en skuespillerinne, visstnok en av Bergens mest kjente artister. Hun var blond, med bølger i håret, og antrukket i en mørk, utringet kjole, besatt med glitrende stener og med stropper som åpenbarte skuldrene hennes. Damen ved hennes side var en kollega fra teateret. Også hun var elegant og kledd i en trang, svart kjole som var kort nok til at anklene hennes vistes. Frida merket at hun begynte å føle seg svært malplassert i selskapet. Kjolen hun hadde fått av frøken Henriksen, virket enkel i forhold til de andre damenes kjoler. Isabel Henriksen hadde nok helt rett da hun sa at den var enkel nok til å være en husholderskes kjole til finere anledninger. Dog ikke til middager i slike kretser.
Men Engel ga henne oppmuntring. Først virket det som han ble fullstendig satt ut av selskapet. Herr Bull hadde nok ikke advart ham om gjestene. Men Engel var som alltid galant, og strøkent antrukket, og fikk damenes blikk på seg straks de ble introdusert for ham. Den ene av dem, den kjente, blonde skuespilleren, syntes å kjenne ham, for hun blunket og takket for sist. Men det var Frida han holdt seg ved siden av, det var henne han ga mest oppmerksomhet. Frida var ham evig takknemlig for det. Hun følte seg som en fisk på land. En landsens jente uten kunnskaper om det samtalene dreide seg om. Så hun sluttet å lytte. Stengte ørene for latteren og alle de morsomme anekdotene som gikk henne over hodet.

Til toppen