Det virket som en evighet før doktoren kom ut. Da hadde Sigve fortsatt med å gå rastløs frem og tilbake. Selv hadde Jakob stått lent inntil veggen med armene hardt knyttet foran brystet. Han kunne kjenne hvordan hjertet hamret, og at håndflatene var svette. Bare hun ikke er alvorlig syk! tenkte han nok en gang.

Etter det som virket som en uendelighet, gikk døren omsider opp.

Sigve, som var halvveis borte i gangen nå, snudde seg og nesten løp tilbake.

Jakob rettet seg opp og stålsatte seg.

– Hvordan er det med henne, doktor? Han satte blikket i doktoren, som stirret alvorlig tilbake. Dette var sannhetens time.

– Vel, hva kan jeg si? Det er et under at dette har gått bra, det er i alle fall sikkert, begynte doktoren. Han hadde dype rynker i pannen.

Jakob kjente hvordan det snørte seg sammen i brystet. – Det høres da voldsomt dramatisk ut. Kan De forklare oss nærmere hva som har skjedd, doktor?

– Det dreier seg etter alt å dømme om en forgiftning, svarte doktoren.

– En forgiftning? Jakob forsto ikke. Var maten hennes bedervet likevel? Men hvorfor var ikke Anni blitt syk?

– Jeg trengte ikke å undersøke henne særlig grundig for å finne ut hva det var. Kilden til forgiftningen var nemlig rett i nærheten, i denne tekoppen, faktisk.

Doktoren rakte frem en kopp. Jakob hadde ikke sett at han holdt noe i hendene da han kom ut.

Sigve så forvirret ut. – Jeg forstår ingenting.

– Sier du at det var gift i teen hennes? spurte Jakob og rynket pannen.

– Ja, det er akkurat det jeg sier. Noen har forgiftet henne.

Til toppen