Viljar så etter den store, svarte hesten som galopperte i vill fart inn i skogen så den tørre hvitmosen sprutet fra hovene. Han så den vevre skikkelsen lene seg fremover i salen, og det lange, svarte håret som flagret som et banner. Han ble først perpleks og satt ut. Men så kom sinnet for full kraft. «Forbannet heks,» ropte han etter henne og var så opprørt at han snudde seg og slo knyttneven inn i en granlegg med hard, knudrete bark. Det gjorde mer vondt enn nytte. «Bare vent du, til jeg får tak i deg,» freste han for seg selv, for nå var det ingen mening i å rope høyt. Lyyli og hesten var forsvunnet mellom trestammene og var ikke lenger å se. Han gikk rundt seg selv i avmakt og håpet at hun tøyset med ham, at hun ville komme tilbake. Hun hadde fulgt etter ham uten hans vitende, og dukket opp i skogen etter å ha skremt vettet av ham ved å flette inn skogstjerner i halen til Villi. Det isnet i ham ved tanken på at hun ikke hadde dukket opp for å skremme ham, men for å ta tilbake hesten. Hun trengte ham ikke, verken til å finne veien hjem eller for selskap. Han kunne fint klare seg uten hennes selskap, men han ante ikke hvor han var. Den vissheten gjorde ham irritert og fortvilet. Han var mann, for svarte. Han burde fint klare seg selv uten hjelp fra den ville finnejenta. Hun kommer tilbake. Hun etterlater meg ikke her i ville skogen. Han ventet i en halv time. Skogen begynte for alvor å våkne til liv. Likevel føltes det stille og ensomt, og for hvert minutt som gikk, ble han mer og mer usikker på om Lyyli virkelig ville komme tilbake. Da det nærmet seg en time, begynte raseriet å koke i ham igjen. «Elendige jente,» freste han og kastet den største steinen han fant i sivkanten ut i tjernet. Han fikk utløp for noe av sinnet, men det hjalp bare akkurat der og da. Når ringene fra kjempeplasket døde ut, én etter én, var han like forbannet. Når jeg får tak i den jenta, skal jeg filleriste henne. Pokker heller, jeg skulle ha ridd rett hjem til Lunderskog. Han innså at hun ikke ville komme tilbake. Hun hadde ikke tøyset med ham. Hun hadde ment alvor.

Til toppen