Alt badet i et rødlig skjær da Ruth lukket opp øynene og myste om seg. Det tok litt tid før hun husket hvor hun var, men så kom det tilbake til henne. Herr Tjønn! Det var virkelig han som var Sjefen, hun hadde hatt rett. Hun stønnet og ville reise seg, men forstod raskt at det var umulig. Et tykt tau var surret rundt kroppen hennes, så stramt at hun ikke kunne bevege seg uten ulidelige smerter. Hun ynket seg. Hvor var hun? Det siste hun husket var at herr Tjønn hadde kommet med en kniv. Hun hadde forsøkt å løpe forbi ham, men så … En skarp smerte i bakhodet, før alt ble mørkt. Han måtte ha slått henne ned. Men hvor var hun nå? Hun kjente seg ikke igjen, og mørket gjorde det vanskelig å se. Men både lukten, temperaturen og den lille sikten hun etter hvert fikk, gjorde at hun snart forstod. Hun var ikke lenger i arbeidsværelset, dette var en kjeller. Hårene reiste i nakken, og først nå merket hun hvor kaldt det var. Han måtte ha bundet henne og kastet henne ned her. Det var lavt under taket, luften var tett og klam, og hun lå på et rått jordgulv. En liten glipe i steinmuren var alt lyset hun hadde. Det var en krypkjeller hun befant seg i, under huset! Med ett føltes det som om veggene presset seg sammen og kom nærmere. Det var vanskelig å puste.

Ruth hikstet etter luft til det svartnet for øynene. Det føltes som om hun skulle kveles, og hjertet slo så hardt i brystet at hun kunne føle det mot huden. Hun måtte ut! Kunne ikke være her! Men hun kom ingen vei. Idet hun var sikker på at skulle kveles, luften var brukt opp og alt håp var ute, ble alt mørkt.

            Hun våknet noe senere, til lyden av noe som beveget seg. Da hun åpnet øynene, så hun hva det var. En rotte. Halen buktet seg som en orm bare meter unna henne, og tassingen fra labbene varslet at den nærmet seg. Et lavt skrik brøt ut av henne, og dyret ble redd og forsvant. Men det var likevel en trøst å se den, for da måtte det være en vei ut et sted. Hva ville herr Tjønn gjøre? Han kunne da ikke la henne ligge her og dø? Kanskje han hadde rømt og overlatt henne til seg selv? Igjen begynte hun å hive etter luft, men så hørte hun noe. Lyden av skritt i etasjen over. Herr Tjønn var i nærheten. Det dempet frykten noe, for da hadde hun i det minste en sjanse. Han planla helt sikkert å flytte henne til et annet sted, han ville nok ikke ta sjansen på at hun skulle dø her og bli oppdaget av noen slik at han ble blandet inn i saken. Kanskje han ville ta henne med til Knarrestien og få henne drept der? Han gjorde det neppe selv, han fikk noen andre til å ta seg av det. Hun svelget tungt. Jerven var i byen. Ville han ta henne av dage om herr Tjønn ba ham om det? Hun visste ikke, men hun trodde aldri at herr Tjønn ville skitne til sine egne hender. Det var hun temmelig sikker på. Han ville be noen ta seg av henne. Og når de kom, måtte hun være klar.

Den eneste sjansen hennes var å rømme. Men først måtte hun ut av disse tauene. Kanskje hun kunne få løsnet en hånd eller en fot om hun brukte ventetiden godt?

Til toppen