Fanget i mørket (Heftet)

Serie: Himmelbrann 7

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Himmelbrann
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202613280
Kategori: Romanserier
Omtale Fanget i mørket

Martin vil selv prøve å redde Halvor. Mens han er i Christiania, er det Kristin som passer stallen – til Ebrikkas forargelse.
Matvarer og andre ting forsvinner fra gården. En kveld ser Kristin en rev som har stjålet noe, og følger etter den. Det som da skjer, fyller henne med en frykt som hun aldri før har kjent.

Hun hadde forsøkt å rope om hjelp, men det var nytteløst. Stemmen hennes runget bare mellom steinveggene. Av en eller annen grunn føltes det som om hun var dypt nede under jorden.
Kjære Gud, ikke la meg dø her nede!

Til toppen

Andre utgaver

Fanget i mørket
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av Solveig Sundset:

Utdrag

Hun sørget for at det brant jevnt, før hun tente en oljelampe og gikk mot uthuset. Det var mørkt i kriker og kroker. Det lille knippet med mat som hun skulle ha senere, la hun på køya før hun gikk.

På tilbakeveien fulgte hun sine egne spor. Rett før hun kom til stallen, så hun en liten skygge komme farende. Hun skvatt til og ga fra seg et lite rop. En rev! Den småsprang, med hodet høyt hevet, for i munnen hadde den knippet hennes. Maten hennes!

«Å nei, du!» ropte hun, og satte etter den.

Reven gjorde små byks gjennom snøen, men fangsten hindret den i å bevege seg fritt. Det bruste i Kristin da hun forsto at hun kanskje ville ta igjen den lille tyven. Med stakken samlet i den ene hånden og lykten hevet i den andre, vant hun raskt terreng.

Reven hadde kurs mot kirken. Den snudde på hodet, som for å erte henne. Ved det store eiketreet var snøen dypere, og det sinket dem begge.

Det slo ned i Kristin hvor latterlig dette måtte se ut, men ikke snakk om at hun ville se maten sin forsvinne! Hun fikk heller slenge til den lille krabaten en brødbit som belønning for forsøket.

Hun kom stadig nærmere. Reven gjorde noen desperate byks til siden, så hun måtte le. Den vesle krabaten var smidig, men den gjorde ikke stort annet enn å lage groper i snøen. I det samme nådde de baksiden av kirken, og reven satte plutselig farten opp.

Kristin bakset etter. Men da hendte det noe merkelig. Reven forsvant! I det ene øyeblikket var den der, i det neste var den vekk. Hun hadde vært ganske nær den hele tiden og visste at den ikke hadde rundet hjørnet på kirken. Sporene endte ved kirkeveggen. Så hun syner?

Hun tråkket langsomt nærmere, med lykten hevet. Det var dødsens stille. Alt hun hørte, var hennes eget åndedrett og knasingen av snø under støvlene.

Hun begynte å ane en sammenheng da hun så den lave skavlen som lå midt på kirkeveggen. Det var en skygge bak den, som en fordypning. Det måtte være et hi! Lå reven der nede og ventet på at hun skulle gi opp, slik at den kunne begynne å meske seg med maten?

Hun hevet lykten. Jo, det var en liten skavl. Den skrådde ned mot et hull i snøen, helt inne ved veggen. Hun lente seg frem og prøvde å lyse ned dit, men så ikke annet enn overgangen mellom grunnmuren og fasaden over den. Hvis det var et hi, hadde reven gjemt seg godt. Kanskje var det en hul rot der nede, eller … Plutselig ga snøen etter under henne, og i neste øyeblikk kjente hun snøen trenge opp under skjørtet. Så raste det sammen rundt hodet hennes. Hun hørte den brummende lyden av snø som skurte mot håret, og kjente isnende støt av kulde.

Føttene hennes traff plutselig fast grunn. Fortsatt med lykten hevet, ramlet hun bakover og slo albuen hardt i steinveggen. En ilende smerte skjøt opp i skulderen, og hun skrek. Hun satte seg opp, og så at hun at hun satt inntil en liten dør i den grove muren. Ved siden av henne var det en tilsvarende dør, som stod på klem.

I neste øyeblikk så hun skavlen knekke over henne og begynne å falle. Uten å tenke spant hun rundt og smatt inn gjennom den halvåpne døren. I samme øyeblikk som hun trakk foten til seg, drønnet snøen mot døren, og den smalt igjen med et brak. Så ble det stille. Dødsens stille.

Hun hadde knepet øynene hardt igjen. Nå åpnet hun dem langsomt. Lyset fra lykten kastet et varmt skjær over de grove steinblokkene i muren. Bakken var av brun, frossen jord. Luften var iskald og hadde en rå smak. Det var en slags kjeller.

Hun kom seg opp på kne og lot lyset åpenbare omgivelsene. Da hun hadde snudd seg helt rundt, kjente hun skrekken fryse alle musklene i kroppen til is.

To enorme steinkister sto på hver sin side, med en mye mindre imellom. De var litt oppsmuldret i kantene, men det var tydelig at de var blitt utført av en mester i sitt fag. Det var sarkofager med flate steinlokk. Inne i dem lå det rester av mennesker.

Hun var innesperret i et gravkammer.

Pusten truet med å svikte henne. Hånden med lykten skalv så lyset danset over veggene, steg og sank og virret rundt som spøkelser.

Det var bare så vidt hun våget å se på de store sarkofagene. Følelsen av å ha forstyrret de døde var sterk, og hun ventet at noe skulle hende, at noen skulle straffe henne. Veggene og det svakt buede taket var knugende. Innesperret. Hun måtte ut!

Hun bet tennene sammen, vendte ryggen til de døde og gikk løs på den lille døren. Den rikket seg ikke. Hun satte skulderen til og kastet hele kroppsvekten mot den, men det var som å støte mot en låvevegg. Igjen og igjen forsøkte hun, til hun kjente armen visne. Da satte hun seg ned og sparket så hardt hun kunne med føttene, men ingenting nyttet. Svetten drev av henne. Hun fikk følelsen av at det var mindre luft her inne nå, og kjente at angsten truet med å lamme henne. Til slutt ség hun sammen på jordgulvet med raspende åndedrett. I lyset fra lykten så det ut som om frostrøyken fra munnen hennes var selve livet som forlot henne.

Hun var innesperret under kirken, og ingen visste hvor hun var. Snøen utenfor måtte være hardpakket som leire. Så slo det henne at hvis hun ikke kunne komme ut, kunne hun kanskje slippe snøen inn? Få opp dørene og la den rase inn i krypten, slik at hun kunne grave seg opp! Med nytent håp gikk hun igjen løs på døren.

Skuffelsen kom raskt. Døren slo utover, og de tunge jernhengslene var dypt forankret i muren. Selv med det groveste verktøy ville det ta dager å få noe løs, og døren selv, med sine tykke planker, ville ikke rikke seg en tomme.

Hun hadde ingenting. Ikke noe annet enn lykten, og den ville ikke brenne evig. Hun satt der hun satt, uten annet selskap enn de døde.

Til toppen

Bøker i serien