Fantejente (Heftet)

Serie: Lokketoner 10

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Lokketoner
Serienummer: 10
ISBN/EAN: 9788202433352
Kategori: Romanserier
Omtale Fantejente

Bent går bare og venter på dokumentet som skal fri ham fra ekteskapet med Violetta. Men hva vil herr Fjeld si til en skilsmisse – vil han trekke fram den gamle tyverianklagen igjen? 
Synnøve lever nå blant «de omreisende», og må lære seg både å tigge og lyve. Gradvis vokser det frem hos henne både respekt for og kjærlighet til flokken og Fantekungen Feke, som er de eneste som ikke har forrådt henne. Men hvor hun enn ferdes, pines hun av sorg over vesle Camilla – og av frykt for at Lars skal få fatt i henne. 


Storbonden fingret med skjorteåpningen. – Eg føle meg ikkje påkledd uten gullsøljå, eg. Og eg sakna vekta tå klokkå og klokklenkå òg. 
Synnøve forsto. Den åpne utgangsdøren, den halvåpne stuedøren. Den unge krabaten som smatt ut fra våningshuset og forsvant ... Alt pekte på henne. De ville ta henne i forvaring, og om ikke lenge satt hun i lenker i lensmannshullet på Røen.


UTDRAG FRA BOKEN:
Synnøve våknet fordi hun måtte ut et nødvendig ærend. Gården var fullstendig stille, bortsett fra levenet til sjøfuglene nede i fjæra. Hun trakk raskt stakken på seg, og stakk armene inn i koften og tuslet ned. Hun hadde et eget nattmøbel, slik som Brit, men hun likte ikke å bruke det. Det var lett, nå som det fremdeles var varmt i været, å gå ned trappen og rundt hushjørnet.
Hun gikk stille, for ikke å vekke noen. Ytterdøren sto åpen. Det var rart! Hallstein hadde gjort det klart at nå som ferdafolket hadde slått leir i nærheten, skulle dørene alltid være låst. Men til og med døren inn til stuen sto åpen. Synnøve kjente en kulsing gjennom kroppen. Hva skulle dette bety?
Hun ivret etter å få utført ærendet sitt, men nå visste hun ikke hva hun skulle gjøre. Hvorfor sto både en utedør og en innedør åpen? Hun listet seg lydløst bort og kikket mot dørgløtten inn til stuen, men våget ikke å gå inn.
Naturen vant, og hun tuslet ut og rundt hushjørnet til østveggen og inn i buskene der. Luften begynte å bite, og redselen kom krypende sammen med kulden.
Hun var ferdig, og var i ferd med å reise seg opp, da det skjedde. Hun hørte rappe fottrinn, og så en mørk skygge på vei mot storburet. Det var en liten person med korte knebukser og rød lue. En guttunge! Hun trengte ikke å tenke etter for å være sikker på at det var en som tilhørte flokken.
Hun våget ikke å rope etter ham og spørre hva han drev med. Hun gikk inn og var halvveis opp loftstrappen, da hun hørte et skarpt utrop bak seg. Hun stanset.
Gisken sto der som et skrømt i nattdrakten og kysen. – Men Marja! ropte hun. – Ka gjord du i stuå?
– Eg har ikkje vårre inni stuå.
– Men eg hørt at du lukka døra!
Nå måtte hun tenke fort! – Å, eg tykt eg måtta ha att døra, sia ho sto åpa.
Gisken sendte henne et tvilende blikk, men så smilte hun. – Ja ja. Eg går rundt og e nervøs allveg når det e fant i grenda, sa hun. – Eg legg meg igjen, eg.

***

Hallstein var tidlig oppe neste dag. Da Synnøve kom inn i kjøkkenet, sto han der med åpen skjorte og uten vest. Gisken sto ved grøtgryten og virket sint og beklemt på samme tid.
– Du e opp tidleg, ja? sa bonden prøvende. Han hadde noe i øynene som Synnøve ikke likte.
– Det e berre vanleg, det, sa hun fort.
– Du tykkje synd på fentå som vi la oppi storburet – i Guds barmhjertigheits namn?
– Jau, eg …
– Det va et støggodt skuespell. Det va ikkje nåkkå i vegen med fotarbeidet hennas i natt, for no e ho over alle hauga.
– Vart ho bra att, da?
– Bra att? Vi undrast på om ho har vårre klein i det heile tatt. Om det ikkje berre va skuespell.
Skuespill? Gikk det an å spille seg til glødende feber?
– Det blir ikkje gødt, dette, så gødt som ho Brit lika deg, fortsatte storbonden. Nå virket han mer trist enn sint. Han fingret med skjorteåpningen. – Eg føle meg ikkje påkledd uten gullsøljå, eg. Og eg sakna vekta tå klokkå og klokklenkå òg.
Synnøve forsto. Den åpne utgangsdøren, den halvåpne stuedøren. Den unge krabaten som smatt ut fra våningshuset og inn i oldertykningen bak storburet. Hun kulset. Aldri om hun kunne snakke seg fra dette. Alt var imot henne. De ville ta henne i forvaring, og om ikke lenge satt hun i lenker i lensmannshullet på Røen. Dommen ville bli hard. Hvis hun da overlevde lenge nok til at hun fikk møte dommeren. Når Lars visste hvor hun var, ville han nok anstrenge seg for å få henne taus for alltid.
– No? buldret storbonden. – Ka har du å sei?
– Det eg har å sei, vil di ikkje tru lell, sa hun lavt. Hun kjente pulsslagene som en torden i ørene. – Eg har aldri stålle dem sakern.
– Og du har ikkje hjelpt tjuvan hell? Eg rekna ikkje med å finne tingan millå det som e ditt.
– Nei.
– Men kafor va du så toskåt at du ikkje rent av gårde sammen med fentå som agert sjuk? Trudd du at du ikkje villa bli mistenkt?
– Eg vesst ikkje at ho var gått. Og eg har ikkje gjort det.
Herre-bonden grep tak i den ene skulderen hennes og førte henne opp trappen og inn til kona. Der skjøv han Synnøve fram. – Du tykt du såg godhet i denne tjellå[1], du, kjerring, brummet han, – men no har ho og venninna hennas stålle gull og smykka for fleir hundre dalara. Ein formue!
Brit satte seg opp i sengen. Hun så ut som noen hadde slått til henne. – At du kunna gjera det, Marja! sa hun med gråt i stemmen. – Eg trudd så inderleg godt om deg.
– Det villa ha vårte enklar om ho sa rett ut kor sakern var, og at eg fikk dem att, sa Hallstein. – Men det e ikkje så greitt, vette? Di var vel fleire om å gjera arbeidet.
Synnøve var trang i halsen og måtte kjempe for å få fram ordene. – Eg tigg om å bli trudd, Hallstein. Eg har aldri stålle nåkkå i heile mitt liv.
– Nei, venta eg meg tilståelse? sa bonden oppgitt. Han slepte henne ut og ned trappen igjen. – Fantefolk lyg så naturleg at dem ikkje sjøl veit om dem lyg eller sie sant. Du kan gripe fanten på fersk gjerning, med tjuvkostan i handa, og han sjenera seg ikkje for å sei at tjuvkostan hoppa dit av seg sjøl. I morgå segla vi åt Sæterdalen. Eg vil ha nåre ord med han skipper Oddvar Einbakk. Da får eg ført deg åt lensmann’ òg.
Synnøve visste ikke hva hun skulle si. Hun ble ført inn i et lite, mørkt rom fullt av tønner og kister. Døren var så solid, og veggluggen så liten at hun ikke hadde noe håp om å komme seg ut ved egen hjelp. Hun satte seg ned. Akkurat nå følte hun at livet ikke var verd å leve lenger. Camilla hadde hun mistet, og nå krevde skjebnen de ynkelige restene: henne selv. Hun ga seg over til gråten. – Da du satt slik, Bent, kom eg åt deg, sa hun stille. – Enn om du kunne komma åt meg? Om ikkje anna så for å trøste meg?
Litt senere kom Gisken inn. – Enn at eg trudd så godt om deg! klaget hun. – Her e kjøttsodd og mjukkak. Du ska da ikkje svelt, fordi om du e langfingra.
Synnøve tok imot tallerkenen uten å si et ord. Gisken gikk ut, og i neste øyeblikk kikket Sprett-Ola inn. Han flirte. – Du e ei ymse ei, du! ropte han. – Jammen e du det, ja. Enn at du e fente? Slik ser du ikkje ut.
Han ertet henne, men hun fornemmet ikke noe ondskap i stemmen hans. Hun så opp. – Eg e ikkje fente. Og eg trur eg veit kor sakern e.
– Ka? Kafor sa du ikkje det åt han Hallstein?
– Det ville ikkje hjelpe stort, det.
– Han sende ut folk for å hente karhjelp no, så vi kan jage svinepakket ut av bygda.
– Eg kan tala med han Sakko, sa hun skjelvende. – Han gir frå seg sakern vesst han forstår ka som e på spell.
Drengen stirret på henne. – Kem e Sakko?
– Det e han som e øverste mann for fantefølget, det.
– Heite’n Sakko, ja? Det har eg alder haurt.
– Kan du ikkje let meg tala åt karen? Eg tigga deg!
Sprett-Ola så lenge på henne. Så dro han døren igjen og vred nøkkelen om i låsen.
Hun ble sittende der i både én og to timer. Hun hørte fnisende unger utenfor. De snakket om henne, og prøvde å klatre opp på veggen slik at de kunne se inn til henne. Litt senere hørte hun den sinte stemmen til husbonden. Han var ennå oppskjørtet over det grove tyveriet.
 
Da solen hadde klatret et godt stykke over vesthimmelen, gikk døren opp. Sprett-Ola kom inn sammen med en yngre kar. Det var den eldste sønnen til Hallstein.
– Sei meg, Marja, sa Ola alvorlig. – Trur du at du kan spring ifrå oss?
– Nei. I alle fall ikkje når eg sitt her.
– Du ska bli med oss, sa sønnen til Hallstein. – Du ska tala med fantan, tala dem te fornuft. Så slepp vi at blodet renn her.
Møte Sakko igjen? Nå fattet hun ikke hva som hadde kommet over henne da hun tilbød seg å snakke med ham. Hun grøsset bare hun tenkte på ondskapen som lyste av øynene hans. – Eg vil ikkje. Eg tør ikkje!
– Var det ikkje det eg visste? sa gutten. – Slike fentå lyg så dem trur det sjøl.
– Men eg gjer det lell.

Til toppen

Andre utgaver

Fantejente
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Bøker i serien