Fare på ferde (Heftet)

Serie: Alvestad 64

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 64
ISBN/EAN: 9788202693831
Kategori: Romanserier
Omtale Fare på ferde

Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

Hun rettet blikket mot Bakken, skimtet gården mellom trærne. Hvor mange ganger hadde hun ikke kikket lengselsfullt dit da hun var yngre og Jon Sigurd var hele hennes verden. Det som var mellom dem hadde vært fint, helt til hans far ødela alt sammen. Hun la hånden mot brystet. Selv om hun var gift med Verner, hadde hun ikke glemt Jon Sigurd.

Til toppen

Andre utgaver

Fare på ferde
Bokmål Ebok 2021

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Det verket i hodet da Alva våknet. Som om noen hadde slått henne med en hammer. Hun følte seg omtåket og forvirret, og beveget langsomt på føttene. Til hennes store overraskelse støtte de ikke bort i noe. Det var fortsatt mørkt der hun var, men hun befant seg ikke lenger i kisten.

Hun forsøkte å heve seg opp på albuen. Kroppen protesterte. Det kjentes som om en hel armé av maur fór oppover armen.

Alva så at hun var i et lite værelse, trolig et kott, for det hang lange frakker på veggen. En av frakkene kom borti henne hver gang hun beveget seg.

Det luktet av møllkuler og terpentin. Det siste var en kjent lukt. Alva kunne gjenkjenne den som helst, etter alle gangene hun hadde stått med malepenselen i hånden.

Hadde Paul stengt henne inne i et skap i leiligheten?

Hun gjorde et forsøk på å reise seg ved å støtte seg inntil veggen. Da hun til slutt klarte å komme seg opp, skar smerten gjennom føttene. Det var fordi hun hadde ligget så lenge stille i en ubekvem stilling, forsto hun.

Hun beveget på seg for å mildne følelsen. Smerten fortapte seg.
Kottet var lite. Hun kunne ikke stå helt oppreist uten å stange hodet i taket. Likevel kjente hun seg oppløftet. Hun lå ikke lenger nede. Nå gjaldt det å finne noe hun kunne bruke for å fjerne tauene fra hendene. Noe skarpt.

Alva forsøkte å se seg rundt, men det var for mørkt til å få et godt overblikk. Istedenfor forsøkte hun å lene seg mot døren, men heller ikke det ga noen effekt. Døren satt bom fast.

Skulle hun prøve å rope på hjelp igjen?

Det var en sjanse for at noen kunne høre ropene og komme henne til unnsetning, men ved å rope alarmerte hun også Paul om at hun hadde gjenvunnet bevisstheten. Hun hadde et lite overtak så lenge han trodde hun var bevisstløs. Da fikk hun tid til å planlegge sitt neste trekk. Tid til å strekke ut livet enda lenger.

Alva beveget forsiktig på seg. Så lenge hun holdt seg i bevegelse, stivnet ikke leddene. Skrekken var der enda. Den truet med å ta over tankene igjen og igjen. Hun så for seg den forferdelige skissen av henne. Hvordan kunne Paul male henne slik?

Mer rakk hun ikke å tenke, for hun hørte en skrapende lyd utenfor døren. Så strømmet lys inn i kottet. Det skar i øynene, og Alva måtte blunke bort tårer. Overraskelsesmomentet hun hadde planlagt, forsvant da sterke hender grep henne om skuldrene og trakk henne ut.

– Det er godt at du er våken igjen, Alva. Jeg var redd kisten hadde slått deg fullstendig i svime. Det hadde ikke vært like spennende.

Paul ga henne det smilet som tidligere hadde fått henne til å bli varm av ømhet og lykke. Nå ble hun iskald av frykt.

Hun rettet blikket andre steder. Det var noe kjent med værelset. Men hodet var tungt etter alle slagene mot det, hun greide ikke å tenke klart.

– I natt skal du bli del av tidenes kunstverk, Alva.

Øynene hennes så et staffeli. Hun så flere. Da innså hun hvor hun var: På malerskolen. Hun ante ikke hvordan Paul hadde fått henne med dit.

– Det er ikke så vanskelig å få adgang til plasser, bare man vet hvordan man skal sno seg, sa han, som om han leste tankene hennes.

– Damen som vasker her, liker smilet mitt. Det hele var enkelt. Han blunket til henne. Alva åpnet munnen og skrek. – Hjelp!

Pauls øyne hardnet. Han la hånden fort over munnen hennes. – Ett ord til fra deg, og jeg skal sørge for at du kommer til å angre hvert eneste, smertefulle minutt. Han stirret henne mørkt inn i øynene. Så fjernet han hånden.

– Du kommer ikke til å slippe unna med dette. Alle vil forstå at det er deg.

– Kjære deg, Alva. Jeg trodde du var smartere enn som så. Har det ikke gått opp for deg enda? Ingen kommer til å anklage meg for noe som helst. Ikke når de finner den blodige kniven hos min gode venn Mogens Horst. Det var nesten for godt til å være sant at du gjorde politiet oppmerksomme på ham. Hvem andre vil ha en grunn til å gjøre det av med deg enn din forsmådde elsker? Og hvilket bedre sted å gjøre det, enn på stedet hvor alt startet. Matisses berømte skole.

Alvas hjerte sank, men hun kunne ikke gi opp. Hun løftet beina og forsøkte å få inn et velrettet spark, slik at hun kunne springe fra ham slik hun hadde tenkt. Det ble ikke noe ut av det. Hun vred på seg for å komme ut av Pauls grep.

– Rolig, min kjære. Snart vil du være berømt, slik som du alltid har drømt om. Du kommer aldri til å bli glemt. Folk kommer til å høre om deg i alle verdens land og riker, helt inn i evigheten.

Han trakk henne med seg til podiet hvor Matisse pleide å stå og undervise.

Tenk, Alva. Du må tenke.

Hun flyttet blikket fra staffeliene. På et bord lå det en kniv. Den fikk henne nesten til å falle i uvett igjen. Bare tanken på at han skulle bruke den til å ...

De siste ukene for som en revy gjennom hodet. Alle gangene Paul hadde holdt om henne. Alle drømmene hun hadde hatt om ham. Kanskje var det fortsatt en vei ut ...

Alva gjorde seg lettere i armene hans, og det krevde alt hun hadde av styrke å åpne munnen og si: – Jeg hadde ikke tenkt på det slik, Paul. Men du har helt rett.

Han så skeptisk på henne, som om han ventet på et motangrep.

Alva fortsatte: – Jeg sier ikke at jeg ikke frykter døden. Den gjør meg vettskremt. Men sammen med deg ... det eneste jeg vil, er å være nær deg, Paul. Kan vi ikke, en siste gang ...

Han løftet hånden. Hun trodde han ville slå henne, for å få henne til å tie, men isteden strøk han neven over kinnet hennes.

– Nøyaktig hva er det du forsøker på nå, min Alva?

Hun følte seg syk av at han kalte henne «min», som hun var en eiendel han hadde styringen over.

– Kyss meg, Paul. En siste gang.
Et øyeblikk var hun sikker på at han ville gi etter, for han slapp henne med den ledige hånden og ble stående og se på henne. Alvas hjerte banket så fort at det suste for ørene. Hodet verket, men hun måtte forsøke å glemme smerten.

Så skar en ny smerte gjennom kinnet. Hun vaklet noen skritt, før hun falt på kne. Pauls lusing hadde kommet som lyn fra klar himmel.

– Hvor dum tror du at jeg er? Paul grep kniven. Han sto over henne med et vilt blikk. Hun hadde aldri sett et sånt blikk før, og var nær ved å besvime av skrekk. Hun åpnet munnen for å si noe, men det kom ingen ord. Alle var frosset fast i halsen.

Dette er slutten, tenkte Alva. Alle hun var glad i, viste seg for henne. Moren og faren. Kristiane, Agnes, Oskar og Sigmund. Hun så barndomshjemmet, engene de hadde lekt på da de var små.

Paul hevet armen med kniven. Instinktivt knep Alva øynene igjen.

Til toppen

Bøker i serien