Farlig farvann (Heftet)

Serie: Solens barn 8

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Solens barn
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202652753
Kategori: Romanserier
Omtale Farlig farvann

En kvinne – en drøm – en fortid

Fødselen har trukket i langdrag, men endelig kan Karoline holde den lille i armene. Ør av lykke stirrer hun inn i barnets mørke øyne. Andreas stusser over at gutten er så mørk, men slår seg til ro med at slik var han selv også. Det eneste Karoline nå vil, er å komme seg hjem.

Og da skipet seilte ut fra Bergen, og de snødekte fjellene lå som en hvit krone omkring de fargerike bryggene, kunne hun ikke vært mer forventningsfull. Ikke engang om det hadde vært Amerika hun skulle til.

Til toppen

Flere bøker av Hege Løvstad Toverud:

Utdrag

Formiddagen etter kom hun hjem fra byens lasaretter og hospitaler med uforrettet sak. Ingen hadde sett barna.

– Din venninne har kanskje vært på kirkegårdene også? spurte vertinnen.

– På kirke … nei det tror jeg ikke, sa Karoline fort. – Min venninne er av den bestemte oppfatning av barna hennes lever.

– Nå, sa vertinnen. – Og fattiggravene er uansett nesten aldri merket, så det er nærmest umulig å finne noen fattiglemmer som har dødd.

– Sier du det?

– Å ja. De fattige får ikke plass på Våre Frelsers gravlund, må du tro, blant granitt og monumenter. Der hviler bare de fornemme, som har festet seg plass, og helst på familiegravsteder. Vertinnen lo. – Men det koster skjorta, for ikke å si likskjorta. Over en spesidaler for ett lik, og ønsker du å bli lagt i jorda med gubben, er det i hvert fall seks spesidaler for to lik. For en familie på fire må du ut med over 15 spesidaler. Og så skal jo graveren ha sitt, både for å grave graven, for å fylle den igjen og å holde den i orden. Hun ristet på hodet: – Han er driftig, graveren, må du tro. Krever inn pengene direkte fra de etterlevende, og har god trening i det. Men når det gjelder fattiglikene, er det ikke mye å hente, så der får graveren heller en årlig sum fra fattigkassen.

– Det er forskjell på folk selv i døden …

– Ja, det kan du trygt si. De med penger får strødd granbar langs likfølgets rute, og dem spiller kjerkeklokker underveis. Full ringeseremoni på Vår Frelsers kirke koster visst opp mot 3–4 spesidaler. Ja ja. Fint skal det være, om halve ræva henger på yttersida. Men man kan visst velge halv ringeseremoni også, om det kniper. Eller ingen kjerkeklokker i det hele tatt. Hvor gamle er ungene til venninna di, sa du?

– Eh, de er vel blitt sju og åtte. Snart …

– Å ja, da så. Barnelik under fem år er nemlig avgiftsfrie, men da gjelder jo ikke det venninna di.

– Nei. Det gjør jo ikke det, da. Men som sagt så er hun av den klare oppfattelsen at barna lever.

Samtalen var selvsagt opprørende, men Karoline klamret seg fast til sin overbevisning. Stine og Johan levde, og lå ikke i noen umerket grav på en stinkende epidemikirkegård.

Bare morgendagen snart kunne komme og gå, så det ble den 12. januar, og hun igjen kunne kjenne Laurents armer omkring seg og la ham stagge uroen.

Frem til da hadde hun heldigvis Ludvig. Han var god medisin med den trillende latteren, det inntagende fjeset, det kvikke vesenet.

Han var så stelt og pen i tøyet nå. Karoline hadde fått lov til å vaske klærne deres nede i vaskekjelleren, og et langt bad hadde de også tatt, for å skrubbe av seg den lange sjøreisen.

 

Plutselig slo det henne. Tenk om Laurent var kommet til byen allerede? Tenk om han som henne var tidlig ute og bare gikk og ventet? Hun bestemte seg for å gå til kaien allerede i morgen, selv om det var en dag for tidlig.

Etter en urolig natt våknet hun tidlig, og tok seg god tid til å gjøre seg i stand. Da Ludvig etter hvert våknet, ga hun ham fløtegrøt hun fikk sendt etter nedenfra.

Klokken 10 var de klare. Karoline gredde det dunete håret til Ludvig under luekanten. Han var så søt i den lille dobbeltspente jakken, og lua satt godt over ørene. Selv hadde hun satt opp håret pent i nakken, og latt det henge løst ved ørene. Hun passet på å ikke feste hatten for stramt, slik at frisyren ikke ble flat på toppen.

– Nå skal mamma ta deg med og treffe … Laurent, sa hun og tok sønnen på armen.

– Ma … sa Ludvig med lubne kinn og apet etter henne – Ma … ma … sa han før han i neste øyeblikk laget en brummelyd som kunne bety hva som helst.

– Ja, sa Karoline. – Mamma skal ta deg med til Laurent. Han er veldig snill.

Helt siden Ludvig ble født, hadde Karoline ikke en eneste gang omtalt Andreas som «pappa» eller «far» i guttens nærvær. Hun hadde holdt seg unna alle uttrykk som kunne knytte de to sammen. Var Andreas i rommet, unngikk hun all småpludring av typen «Se, der er far» eller «Kan du vinke til pappa?» Og når han ikke var i rommet, omtalte hun ham bare ved navn. «Ja, der gikk Andreas. Han skal arbeide nå.»

Det siste hun ønsket, var å forvirre Ludvig. Derfor kom hun til å vente med å omtale Laurent som «far». Det fikk heller komme naturlig, når gutten ikke lenger husket Andreas og han var blitt godt kjent med Laurent.

– De vil kanskje ha ringen på? spurte vertinnen da de kom til resepsjonen, pyntet og fine. – Deres mann vil kanskje lure, ellers? Jeg vil nødig la min egen smålighet gi grobunn for ekteskapelig …

– Nei da, nei da, sa Karoline. – Ringen kan vente. Min mann vet mer enn godt nok hvor han har meg.

Så var de nede ved kaia. Ludvig god og mett og med tørr bleie, så han hadde ikke mye å klage på. Og det hadde ikke hun heller. Solen skinte lavt på himmelen, og bakken var hardpakket av ren snø. Med sønnen sin på armen gikk hun bort til rekkverket og kikket ut på den islagte fjorden. Ludvik ville smake på rekkverket, men det fikk hun satt en rask stopper for. Skulle ikke ha noe av at munnen hans frøs fast. Da skulle de vel hørt på ramaskrik i Christiania!

Klokken slo 11 slag, og Ludvig kikket seg storøyde omkring etter lyden. Men han fikk raskt annet å tenke på. Noen unger for med kjelke ut på isen, og hoiet og lo så Ludvig ville være med. Han sprellet ivrig med bena, og pusten gikk raskt i brystet. – Na, na, na, sa han, og mente hvert et ord.

Karoline lo. Han var vel god, den gutten. Av utseende lignet han veldig på Johan. De samme brune øynene og den gylne huden. Og smilehullene var også de samme. Hun hadde slått det helt fra seg nå, at Ludvig kunne være noe annet enn Laurents. Det lille draget hun hadde sett den gangen. Over øynene. Det hadde vært ren innbilning. Et fantasifoster født av hennes egen angst for at det skulle være nettopp slik.

Han kunne minne litt om Stine også, da hun var på den alderen. Selv om fargene var helt forskjellige, var det faktisk lett å se likhet mellom de to. Det var nok fordi både Stine og Ludvig fulgte et mer normalt utviklingsmønster og slapp å måtte hanskes med de plagene Johan hadde.

Stakkars lille Johan. Hjertet hennes hadde alltid ømmet ekstra for ham. Mulighetene hans var så få. Kampen så mye hardere. Hvordan hadde han klart seg, tro, i årene uten sin mor? Og hvor hadde han vært den dagen Stine slapp ut bjørnen på skysstasjonen? Var de sammen ennå, de to søsknene, eller var de blitt skilt fra hverandre?

Huff, hun fikk prøve å ikke tenke på det nå. Å plage seg med skyldfølelse tæret på de hardt tiltrengte kreftene. Så fort hun møtte Laurent igjen, ville hun få svaret uansett. På om han hadde funnet Stine og Johan.

Karoline holdt Ludvig på trygg avstand fra gjerdet. Pekte på barna på isen og lo sammen med ham. Med en hel time å slå i hjel tok hun seg like godt en tur ut på isen, hun også. Holdt Ludvig trygt på armen mens de rutsjet bortover på glatte såler. Ikke for langt, for helt trygg på isen kunne man vel ikke være. På venstre side hadde hun Akershus festning, og på høyre side Akers mekaniske verksted, hvor de bygde dampskip. Det lød banking og hamring der borte fra. Barna med kjelken var langt utpå allerede. Det gikk fort med skøyter og kjelke. Selv begynte hun å bli sliten, men Ludvig moret seg stadig, så hun rutsjet av gårde litt til.

Ludvigs kinn var røde, og øynene rant over av den kalde vinden.

Klokken nærmet seg 12. Det var på tide å gå bort til kaia.

– Kom, sa Karoline ivrig og smilte mot sønnen. Løftet ham opp på hofta.

Ludvig protesterte. Viftet med de små ullvottene og vred seg på armen hennes.

– Så, så. Vi kan nok komme tilbake hit i morgen, vet du. Leke mer med barna da.

Men gutten hørte ikke på det øret, og snart sto han i bro på armen hennes og protesterte høylytt.

Plutselig fornemmet hun øyne som brant henne i nakken. I neste øyeblikk kjente hun en hånd som grep henne om overarmen.

– Jaså, så det er her du er?

Til toppen

Bøker i serien