Günther stirrer på veien i lyset fra billyktene og lytter til sjåførens lavmælte snakk. Han er overrasket over hvor godt det gjør å høre stemmen til en svenske, og han har fått positive nyheter fra denne mannen, som etter bil og klær å dømme, tilhører overklassen, men som i språk og væremåte viser at han slett ikke gjør det.

Det er godt å høre mannen fortelle at det fremdeles er fred i Norge. Günther nyter å kjenne hvordan roen senker seg i kroppen. Han har gjort det riktige.

Mens de kjørte gjennom kjente trakter, mintes han perioden fra rallarlivet sammen med Pokerjohan, Slagbjørn og Fridolf, og sjåførens stemme blir til en jevn dur i hodet når tankene går til de forskjellige arbeidsplassene de har hatt, til samholdet, festingen, kvinnene.

Så tenker han på Maren, og samvittigheten krystes. Hvordan kan han minnes livet før henne med en slik glede? Sorgtung tenker han på den siste tiden de hadde sammen, prøver å si til seg selv det samme han alltid har sagt til Maren og ungene, at det bestandig er en mening med det som skjer, og at mennesket ikke kan råde over skjebnen. Men han vil aldri kunne forstå hvorfor Maren måtte forlate dem. Han rives ut av tankene idet bilen stanser. Det faller et lett yr foran billyktene, vindusviskeren gnukker mot vinduet, som er litt for tørt.

Günther stiger ut med et hjertelig “takk og lykke til på reisen”, før han står på havnen i Malmö og stirrer utover vannet. Det var mye lettere å få skyss enn han hadde tenkt, og nå når han endelig står her, kjenner han sterkere enn noen gang lengselen etter hjemlandet og familien. Han vet at det vil bli vanskelig å finne dem etter alle disse årene, men han skal greie det, tenker han og ser seg omkring.

Han registrerer vagt lyset fra billyktene, det kastes over trevegger og skipssider før kjøretøyet forsvinner. Det er ikke like kaldt her som på Hadeland, men regnet gjør det likevel surt.

En måke sitter på en trekasse som står helt nede ved bryggekanten, ellers er det ikke tegn til annet liv enn sjøens svake skvulping. Lukten av brakkvann og ramsalt sjø fyller luften, og han stirrer på skipene som ligger ved bryggen, et av dem er et krigsskip. Det får ham til å tenke på ungene. De har lekt i tankene hans helt siden han forlot Norge, og nå ser han dem tydelig for seg. Han legger hånden på jakkelomma. Gud vet hvor mange ganger han har hatt fotografiet fremme, hvor mange ganger han har studert de kjære ansiktene og bekymret seg, men nå vet han jo at de har det bra. Det er ikke krig i Norge. Likevel er han bekymret.

Han ser seg om etter et skjul for natten, vurderer trekassen måken sitter på, men den lukter så stramt av fisk at han ikke orker. Måken sitter der fremdeles når Günther rusler bort til et skur med et lite overbygg, setter seg med ryggen til døra og legger sekken på fanget. Den er det eneste som kan varme ham nå, men snart vil det lysne av dag, snart er han på vei over Østersjøen – til Kiel. Til Tyskland.

Øyelokkene blir tunge, hodet faller frem på brystet og grepet om sekken løsner. Så sovner han.

På samme tid, litt lenger borte på havneområdet, sitter en mann på huk. Han følger bevegelsene ved skuret med smale øyne. At det ikke er en rik mann han ser, er tydelig, men selv er han fattig som en kirkerotte, og i sekken som karen har med seg, kan det være nok til et par velstandsdager.

Han kikker på spritflaska han nettopp tømte, før han slenger den borti en haug med sagflis. Det vil ikke gå lang tid før kroppen krever mer av den helsikes giften han er blitt så avhengig av. Stille reiser han seg. Han kan ikke se fyren lenger nå, han har nok funnet seg en plass å overnatte, og han er kjent nok til å vite hvor. Det er ikke mange steder å gjemme seg her på brygga.

Uteliggeren venter ikke lenge før han rusler bortover mot skuret som står omtrent midt på havneområdet. Det er ikke sikkert karen har sovnet, men han kan alltids slå av en prat, sondere terrenget litt.

Gleden risler i blodet når han kommer bort til skuret og finner karen sovende. Armene ligger om sekken som om den skulle være et lite barn, og en svart rallarhatt over et lyst hår ligger fremovervippet mot en mørk dressjakke og et strikkeskjerf.

Et øyeblikk blir han stående og vurdere situasjonen. Karen ser sterk ut, så noe basketak er ikke tingen, men han virker sliten, åndedragene er seige, og den langlemmede kroppen hviler tungt.

Uteliggeren setter seg på huk og stirrer på sekken. Den er fullstappet, kanskje det er litt mat der, eller enda bedre, en flaske med noe sterkt? Han rører forsiktig ved karen. Om han våkner, kan han spørre om fyr, han stikker neven raskt i lomma og trekker opp en litt fuktig sneip.

Men mannen våkner ikke, og når uteliggeren løsner armene hans fra sekken, bare grynter han lavt. Så står tyven der med sekken i armene. Mannen sover fremdeles, og uteliggeren skvetter til når de fremmede rører seg. Han slipper et lettelsens sukk når karen bare legger armene i kors, selv i søvnen prøver han å finne varmen. Lydløst, og med pulsen hamrende i halsen, fjerner gatens løse fugl seg fra området.

Til toppen