Det hadde mørknet utenfor, det var bare parafinlampen på veggen som lyste opp det lille værelset på kåret. Det ga rommet en varm glød som ikke på noen måte passet til stemningen Ingrid var i. Hun satt oppreist i sengen, støttet opp av to puter.
Karen Sofie hadde sovnet, men nå og da forstyrret et par hosteanfall den rolige tilstanden hun ellers så ut til å være i, og for hver gang hun hostet, stakk angsten i Ingrids hjerte. Det var hennes skyld at datteren var syk. Det var hun som hadde dratt sykdommen i hus.
Hendene skalv da hun foldet dem. Hun hadde bedt til Gud flere ganger, og selv om hun ikke næret noen tro på at det ville hjelpe, kunne hun ikke la noe være uprøvd. Hun måtte forsøke alt.
 Blikket hennes vandret fra datteren og rundt i det enkle værelset. Utenfor den lukkede døren befant stuen seg. Et rom som huset mange minner for Ingrid, både gode og vonde tildragelser. En kveld for mange år siden hadde hun gått langsomt inn dit, akkompagnert av de skjøre tonene fra en fiolin. I lyset fra blafrende stearinlys hadde Håkon overrakt henne trolovelsesgaven, et mangletre. Han hadde gjort alt han kunne for å gjøre kvelden til en fin opplevelse for henne, og hun hadde ønsket å tro på det, på dem og på ham. Hun hadde håpet at de ville gjøre hverandre lykkelige, selv om det var en annen mann som eide hjertet hennes. På den tiden hadde hun også vært fylt av frykt for at Håkon skulle finne ut hvilken bedragerske hun egentlig var, som giftet seg med ham bare for å få en far til sitt ufødte barn.
 Charlotte visste hva hun hadde gjort den gangen. Ingrid lurte på hva Karen Sofie og Victoria ville ment om henne dersom de hadde visst. Karen Sofie var så edel, tvers igjennom. Hun satte alltid andre foran seg selv, og hun mislikte løgnaktighet. Victoria var svært opptatt av rettferdighet.
 Ingrid så bort på den yngste datteren igjen. Karen Sofie og Victoria hadde forskjellige fedre, men var likevel like på flere måter. De kjempet for andre enn seg selv, og begge hadde sterke meninger. Mange oppfattet Karen Sofie som stille og lite meddelsom, fordi hun ikke sa like klart ifra som det storesøsteren gjorde.
 I tankene ble Ingrid trukket flere år tilbake i tid. Hun husket frykten hun hadde følt da Håkon forsto at Lille-Anders ikke var hans barn, og hun kom aldri til å glemme sorgen i øynene hans. Lyset i dem som brått forsvant. Livet deres ble aldri det samme etter det, selv om ferden mot bunnen hadde startet mye tidligere, da Håkon slo henne kvelden før bryllupet.
 Karen Sofie rørte på seg og klynket. Ingrid la hånden på datterens panne. Den var varm.
 – Mor, hvisket Karen Sofie hest, uten å åpne øynene.
 – Jeg er her, sa Ingrid. Hun måtte holde seg rolig for datterens skyld, kunne ikke la Karen Sofie se frykten hun følte. Hun hadde sett de syke menneskene i arbeiderbrakkene og visste hva skarlagensfeberen gjorde med folk. Hun hadde lest om epidemien i avisen, om mange dødsfall og tragedier. Sykdommen var særlig hard mot de yngste, som ikke hadde så stor motstandskraft.
 En iskald klo klemte om hjertet hennes, men Karen Sofie var ikke så liten lenger, sa hun til seg selv. Hun hadde levd et godt liv med næringsrik mat, hun burde ha større motstandskraft i seg enn de fattige ungene hadde. De som levde i kjølige og trekkfulle hus og sjelden kunne gå mette til sengs. De som ikke eide klær som holdt dem varme eller foreldre som hadde penger til å kjøpe medisiner.
 – Forsøk å sove litt igjen, Karen Sofie. Du vil kjenne deg bedre når du våkner i morgen.
 Karen Sofie mumlet noe utydelig. Ingrid kjente kjærligheten brenne i hjertet da hun strøk datteren over det mørke håret. En slik kjærlighet som aldri lar seg slukke. En evig, oppslukende og intens kjærlighet man aldri helt kan forstå før man har kjent den på egen kropp. Selv Lille-Anders, som hun aldri hadde fått anledning til å bli kjent med, eide en slik plass i hjertet hennes, og det hendte fremdeles at hun tenkte på hvordan livet ville ha vært dersom han hadde fått leve. Da ville han hatt odelen på Alvestad.
 Hva om feberen ikke slapp taket i Karen Sofie, men tok henne fra dem? Hvordan skulle hun overleve det? Og hva om hun selv ikke ble frisk? Tanken på å dø fra barna og Edvard, skremte henne.
 Ingrid brettet dynen til side og reiste seg ustødig. Hun kjente seg elendig da hun gikk bort til parafinlampen og skrudde ned veken. Skumringen trakk inn i værelset. Det ble ikke like mørkt på sommernettene, men Ingrid følte mørket på et annet vis denne kvelden. Det snek seg innpå dem, la seg rundt dem og truet med å kvele dem.

Til toppen