Kristiane krøket seg ut av sengen og bort til vinduet. Utenfor gikk sommerdagen sin vante gang. Trikken skramlet forbi på gaten, nå var lyden av hjulene mot skinnegangen skjærende vond i hodet. Hun hadde hatt hodepine i flere dager siden hun kom hjem fra selskapet hos moren og faren, og formen hennes hadde bare blitt verre. Feberen var høy, piken hadde måttet skifte på sengen hennes to ganger allerede, for Kristiane svettet gjennom det ene sengetøyet etter det andre.

Om natten lå hun og hakket tenner, som om det var midt på selveste, kalde vinteren. Nakken verket, som om hun hadde bøyd den bakover i mange timer mens hun betraktet stoffer øverst på hyllene i forretningen. Hun kunne bare glemme å gå gjennom regnskapene til kjoleforretningen og gjøre andre saker der. Hun kunne ikke erindre sist hun hadde vært så syk.

Hun hektet av kroken, åpnet vinduet og trakk inn et skarpt åndedrag. Hosten skar gjennom henne, hun bøyde hodet og lukket øynene inntil den gikk over. Da hun åpnet øynene igjen, fortsatte hun å kikke på livet der ute. Hverdagen som gikk sin vante gang. Hun støttet seg til vinduskarmen, kjente seg så svak, som om all kraft hadde blitt sugd ut av henne.

Døren til værelset gikk opp, og piken stakk hodet inn. – Jeg kommer med litt varm saft til Dem, frue.

Kristiane snudde på hodet og ga piken et matt smil. – Takk, bare sett glasset på nattbordet.

Piken gjorde som hun sa, før hun ristet putene i sengen og la dem godt til rette inntil sengegjerdet. – Trenger De noe mer, frue?

– Nei, det går fint. Bare sørg for at Helena har det bra.

Piken nikket og neide. Så forsvant hun ut av rommet. Kristiane vaklet bort til sengen, kom seg opp i den. Det hun fryktet mest, var at datteren også skulle bli syk. Hittil hadde hun blitt skånet. Olav, som ble syk kort tid etter at de kom til Kristiania, hadde blitt verre. Kristiane hørte hosten hans gjennom veggen nå. Han hostet mer enn henne. Han hadde selv insistert på å ligge på Abigails gamle pikeværelse, for i begynnelsen hadde Olav vært engstelig for å smitte henne.

Kristiane lot hodet falle ned mot puten og lukket øynene. Hun lyttet til lydene fra resten av leiligheten, fra bygården. Hun hørte et barn som lo noen etasjer over. Det fikk henne nok en gang til å tenke på Helena. Hun lengtet etter å være sammen med datteren, sitte sammen med henne, klemme henne. Men hun måtte være forsiktig.

Tårene fylte øynene, hun følte seg maktesløs. Hun hatet å ligge til sengs og la andre ta seg av henne. Doktoren hadde sagt det samme til henne som til Olav. Det eneste som hjalp, var kalde omslag, aspirin, drikke mye og forsøke å få i seg næring, så kroppen fikk styrke til å kjempe mot sykdommen. Piken lagde supper til dem, kraftfulle supper som skulle gi styrke. Kristiane hadde ikke matlyst, og måtte tvinge maten ned.

Døren gikk opp på nytt, det var piken igjen. Hun hadde med seg klut og en bolle med vann, satte seg på sengekanten og la den kjølige kluten mot Kristianes panne.

– Takk, sa Kristiane matt.

Til toppen