Silja så på lommeuret som hang og dinglet i sølvlenken. Deretter flyttet hun blikket over på Konrad. Hun så med en gang at han endret ansiktsuttrykk og ble roligere. Det var som om han glemte alt rundt seg, alt som hadde hendt. Silja var ennå ikke sikker på hva som egentlig hadde foregått, om det var sant, det lensmannen påsto, at Konrad hadde tatt Olivia Moen med vold. Hun nektet å tro det, men likevel var det noe som skurret i henne. Hun tenkte på Viljar. Han hadde sett så alvorlig og samtidig redd ut da han sa at Konrad hadde stått med buksene nede. Hva hadde han trodd da han kom styrtende ned og fant Konrad i en slik situasjon? Og Olivia hadde stått gråtende med blusen revnet og ødelagt foran. Var Viljar også redd for at Konrad hadde gjort noe dumt og overfalt Olivia? Hun kunne ikke for alt i verden forestille seg at snille og gode Konrad kunne gjøre noe slikt, men så husket hun det som skjedde en kveld, da han plutselig kom inn på soverommet og ville leke. Eskil hadde fulgt ham tilbake til sengen, og kunne etterpå fortelle henne hvordan det var fatt med Konrad.
Konrad strakte frem armene, kinnene var våte av tårer, men nå var det bare klokken han så. Klokken til Axel Løvenstad.
Silja møtte blikket til Axel. Et svakt, forsiktig smil strøk flyktig over ansiktet hans. Konrad grep klokken og ble sittende i gresset og studere den med andektig iver. Det var som om han forsvant inn i sin egen verden, slik han gjorde når han gikk inn i snekkerbua og kunne bli der hele dagen.
«Skal vi ta en tur på gjestgiveriet, Konrad? Kom, så hører vi om fru Andersen har kake til oss.» Herr Løvenstad var vennlig og lavmælt i stemmen.
Silja hadde sittet i gresset og holdt rundt Konrad for å roe ham ned. Hun hadde også grått, og hadde ikke brydd seg med å tørke vekk tårene. Hun hadde nærmest bønnfalt lensmannen om at de ikke skulle ta med seg Konrad. Faren hennes, Eskil og Silkesvarten hadde stått og kranglet med lensmannen, men nå var alle brått forsvunnet for å se hva som hadde skjedd med utedassen. Hun ble kvalm ved tanken på at det kunne være en tragisk ulykke, og håpet for guds skyld at det ikke satt folk der. Hun hadde allerede lokalisert sine, og visste at de var i god behold. Viljar og resten av firerbanden var her. Alva hadde sprunget for å hente Charlotta og Hanna. Nå kom hun på at faren hadde nevnt noe om at kjerringa til smed-Hans var på utedoen, og det hadde fått Sigrid Åsli til å springe av sted igjen i forferdelse. Hun så at det veltet svart røyk opp fra ørderkjerret hvor utedoen med fire hull hadde stått.
Axel Løvenstad reiste seg langsomt etter å ha sittet på huk. «Jeg har automobil. Vi kan kjøre i den. De vil vel bli med, fru Sivertsen?» Nå så han rett på henne.
Han var vennligheten selv, likevel ble hun fylt av motvilje og trass. Hun visste ikke hvorfor og hvor den kom fra. Hun kravlet seg opp og strøk håndflatene over kjolen selv om den ikke var det minste skrukkete.
«Takk for at De er så vennlig, men Konrad skal hjem.»

Til toppen