Farshjerte (Heftet)

Serie: Livet på Solhaug 3

Forfatter:

Bli abonnent

Bli abonnent – få bøkene automatisk rett hjem i postkassen!

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livet på Solhaug
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202539047
Kategori: Romanserier
Omtale Farshjerte

Stemoren forsøker å skremme Sørine til taushet, slik at faren ikke skal få vite om sidespranget. Samtidig blir Sørine bedre kjent med Petra, som røper urovekkende ting om Iselin. I september ville broren, Kristian, ha fylt tjue år. Sørine går inn til morfaren for at de sammen kan minnes ham.

Morfaren løftet koppen mot munnen, tok en slurk av kaffen og satte den tilbake på skålen med stor presisjon. – Det er noe jeg lenge har tenkt på å vise deg, vesla mi, men jeg har aldri funnet den rette anledningen. Tjueårsmarkeringen må vel være da tiden er inne for det du nå skal få se.

Til toppen

Andre utgaver

Farshjerte
Bokmål Ebok 2017
Farshjerte
Bokmål Nedlastbar lydbok 2023

Flere bøker av Torill Thorup:

Utdrag

Brått slo Sørine øynene opp. Hun hadde ligget i dyp søvn, men med ett var hun lys våken. Hun kjente ikke det minste tegn til døsighet eller tretthet. Resolutt svingte hun beina over sengekanten, hun hutret av den kjølige trekken som blåste inn gjennom det åpne vinduet, og lette frem klærne som hang over pinnestolen. Hvor tankefjern hadde hun egentlig vært? Sørine var oppgitt over sin egen dumskap. To ganger hadde Olette sagt at hun burde rydde på loftet. Tjenestekona brydde seg lite om hvorvidt det ble ryddet der, men hun hadde forsøkt å gi henne en viktig beskjed. Se på loftet. Du vil finne ledetråder om moren din der. Mest sannsynlig hadde Olette hatt et ønske om å fortelle henne mer om morens galskap, men hun ville ikke at det skulle komme fra hennes munn. Famlende tente Sørine stearinlyset som sto i blakkerten. Det kastet et dust skjær bortover gulvplankene. Hjertet hamret da hun trykket ned dørklinken. Døren skrek heldigvis ikke i hengslene. Stille snek hun seg ut på gangen. I det samme hørte hun at gulvuret nede begynte å slå. Hun stanset og telte slagene. Fire ganger slo det. Det ergret henne at dørene til værelsene i andre etasje var plassert rundt trappen opp til loftet. Om noen våknet og stakk hodet ut av døren, og så henne der, kunne hun ikke unnskylde seg med at hun skulle ut på lillehuset. Når hun først var der oppe, kunne hun puste lettet ut. I hvert fall hvis hun klarte å unngå å tråkke på de plankene hun visste knirket. Sørine skyndte seg opp loftstrappen. Hun måtte holde den ene hånden vergende foran stearinlyset så flammen ikke skulle slukne. Den brant klarere da hun sakket farten. Hun åpnet døren inn til loftet med en dytt, trådte over dørstokken og gikk inn. En bølge av hete slo mot henne, men det var betraktelig kjøligere her om natten enn om dagen. Rett foran henne sto et stativ med gammeldagse klær, en defekt rokk støvet ned i det fremste hjørnet, kister, kofferter og esker var stablet oppå hverandre og en hodeløs gyngehest sto midt på gulvet. Mon tro hvorfor den ble tatt vare på når den var så ødelagt? Sørine kunne ikke huske at Kristian og hun hadde lekt med den, så den var nok fra morens barndom, eller enda lenger tilbake i tid. Hun fikk bære den ned ved neste anledning, og be Olai om å brenne den. Det var ikke nødvendig at den sto her og opptok plass. I tillegg burde et par loslitte sko og flere møllspiste klesplagg samt tre musespiste filleryer kastes på bålet. Sørine satte blakkerten fra seg på en bjelke og begynte å inspisere først eskene, deretter koffertene og til slutt kistene. To av dem var låst. Hun hadde ingen anelse om hvor nøkkelen befant seg, men om hun ikke fant noe etter moren blant de andre sakene, fikk hun høre med Olette hvordan hun kunne få åpnet dem. Kanskje svaret lå i de avlåste kistene? Etter en lang stund sukket Sørine oppgitt. Hun reiste seg og tok blakkerten i hånden. Hun hadde lett systematisk gjennom esker og kofferter. Ennå hadde hun ikke funnet noe som kunne gi svar på hva det var for noe merkelig med moren sommeren 1917. Kanskje det ikke hadde vært noe tvetydig i Olettes oppfordring om å lete på loftet? Var det bare hun som la mer i det enn det var? Ergerlig trasket hun bort til det innerste, høyre hjørnet. Der stilte hun seg med ryggen mot veggen og skuet bortover så langt flammen fra lyset ga sikt. Nei, hun kunne ikke begripe at hun hadde oversett noe. Skuffet skiftet hun tyngden fra det ene beinet til det andre. Plutselig var det noe som kilte mot leggen hennes. Sørine fikk seg en støkk, men hun visste at huset ikke var invadert av rotter eller skadedyr. Hun senket blakkerten og fikk øye på en stabel med lerreter. De sto lent inntil veggen med baksiden ut. Hun tok opp det første. Det var et maleri som hun husket hadde hengt i trappeoppgangen for mange år siden. Det hadde en nesten usynlig flenge i lerretet, det var nok derfor det var blitt plassert her. Smilende bladde hun gjennom tre–fire stykker til. Det var som å bla seg gjennom barndommen, tenkte hun bittersøtt. Hun husket at det ene kongeportrettet hadde hatt hedersplassen på doen. Nysgjerrig sank hun på kne og satte blakkerten fra seg på gulvet. Det var vanskelig å se ordentlig mens hun holdt den i hånden. Hun plukket frem det neste maleriet, men det var ukjent for henne. Det var et mørkt og dystert landskapsbilde. Maleren måtte ha vært ute i grått og ruskete regnvær. Det neste bildet hadde likheter med det foregående, men det var noe mer lystbetont. Svart- og gråtonene var byttet ut med nyanser av blått, grønt og blekrosa. Det var ikke dårlig malt, men penselstrøkene måtte ha vært brå og hardhendte. Når hun lot pekefingeren gli over lerretet, kunne hun fortsatt kjenne ujevnheter i malingen. Det var en villskap i maleriene som både fascinerte og skremte. Sørine undret seg på hvem maleren kunne være. Det måtte være en selvlært mann som øste ut noe av fortvilelsen på en kreativ måte. Blikket saumfor maleriene for å finne initialene, men de var ikke signert. Til slutt snudde hun det ene i håp om at det sto noe på baksiden. Oppdagelsen flerret som et lyn gjennom Sørine. Vantro blunket hun, teksten var som prentet inn i henne for alltid: Dikemark asyl, 1917, SLS.

Til toppen

Bøker i serien