Samme ettermiddag kom Jostein på døren og lurte på om hun ville bli med ut en tur. De satte seg på benken i hagen, med utsikt mot fjorden, og Jostein begynte å fortelle om det han hadde på hjertet. 
– Jeg blir nok ikke lenge borte, kanskje bare to år, sa Jostein. Det brune håret rufset seg i vinden, og det slo Helene at han aldri hadde vært så flott som akkurat i det øyeblikket. Samtidig kjente hun hvordan hennes hjertet sakte, men sikkert var i ferd med å briste. Skulle Jostein virkelig reise fra Drøbak? 
– Men … to år er fryktelig lenge, sa Helene og svelget flere ganger. 
– Det er en stund, ja, men før du vet ordet av det, er jeg tilbake. Jeg skal skrive til deg, Helene, sa Jostein og trakk henne inntil seg. – Jeg skal skrive til deg så ofte jeg kan, det lover jeg deg! 
Helene måtte tørke en tåre. – Du kommer til å få så mye spennende å være opptatt av at du glemmer meg. Det er det jeg er redd for.
Da løftet Jostein hånden og strøk den mykt over Helenes krøller. Han grep en hårlokk mellom to fingre og så alvorlig på henne. 
– Det er klart at jeg ikke kommer til å glemme deg! Det trenger du ikke å være redd for. Hvordan skal jeg vel kunne glemme deg og alt du betyr for meg? 
Hvis hun betydde halvparten så mye for ham som det han betydde for henne, ville hun være risset inn i hans hjerte for alltid, tenkte hun. 
Sommerkvelden var usedvanlig varm, og de kunne høre plasking og glade rop nede fra stranden. Det var visst mange som hadde benyttet anledningen til å ta seg en dukkert i kveld. De ble sittende der lenge, tett inntil hverandre. Ikke før lydene av glade mennesker på stranden forstummet og kvelden begynte å bli kjølig, tok de avskjed.

Til toppen