Der nede i havet venter døden på meg, tenkte Evelina og så på bølgene som vasket mot skjæret. Der venter den, kald og nådeløs. Tanken både lokket og skremte henne. Selve døden, måten hun skulle gi slipp på livet på, var vond og skremmende og noe hun helst ikke ville tenke på. Det var tanken på møtet med sine kjære, når hun først hadde gått over grensen til dødsriket, som virket forlokkende. Men det var noe som holdt henne igjen. Det var den samme tanken som hadde satt seg hos henne hver gang hun hadde følt at hun var i ferd med å krysse over denne grensen. Tanken på Ailo. Den lille gutten som hun, i dypet av sitt hjerte og i sin fulle overbevisning, ikke klarte å godta var død. Hva om han var i live? Hva om han fantes et eller annet sted i verden og ville vokse opp med et gnagende spørsmål: Hvem og hvor er min mor? Hva om Gud hadde en plan med begges skjebner? En plan om at de en gang skulle møtes igjen. Og så skulle hun ødelegge alt med å gi opp livet og heller hilse døden velkommen i stedet for å vente på tidspunktet da hun – kanskje – skulle finne barnet sitt igjen. Til tross for at det snart bare var ripa og for- og akterstavnen på båten som var over vann, og hun selv satt med vann til over knærne, var det en annen tanke som gjorde at hun hele tiden speidet etter en redning. Etter en uventet, utstrakt hånd fra Vårherre. Det var tanken på Lovise. Å gi opp alt nå ville ikke bare være et svik mot Ailo – hvis han var i live. Det ville være å svikte Lovise også. Det hadde vært en så fortvilet sorg i ordene venninnen hadde skrevet i brevet til henne, en bunnløs fortvilelse, som om Lovise var den som nå var i ferd med å gi opp. Det måtte ikke skje. Hun måtte ikke gi opp. Hun hadde også et barn, et barn som var i live, selv om faren og vergerådet hadde tatt fra henne gutten. Men en dag ville Albin bli voksen. En dag ville han kanskje søke tilbake til moren, som hadde gitt ham så mye kjærlighet, og da ... da måtte hun være der og ta imot ham. Hun måtte ikke gi opp, hun heller. Jeg må overleve og komme meg til Kabelvåg, tenkte Evelina. Jeg kan ikke svikte Lovise nå. Hun trenger meg.

Til toppen