Charlotte satt i rullestolen i stuen. Det var kneppende tyst i det store rommet. Bare en lett knitring fra den høye kakkelovnen kunne høres. Hun brukte fortsatt stolen, selv nå som hun var godt i gang med å trene opp igjen det gode beinet. For det var langt fra helt friskt etter bruddet. Hun kunne ikke gå lenge om gangen, ble fort trett og måtte hvile. Derfor tilbrakte hun fortsatt store deler av dagen i den klumpete rullestolen som hun var begynt å bli alvorlig lei av. Hun satt skrått ved enden av bordet. Magnus Gullvik satt på en pinnestol ved siden av henne. Så nær at om en av dem hadde strukket ut en hånd, kunne de rørt ved hverandre. Men ingen av dem gjorde det. Ved den andre enden av bordet satt moren med det sedvanlige broderiet sitt. Hun så ut til å være oppslukt av håndarbeidet, der hun satt halvveis vendt bort fra dem. Men Charlotte var ikke et øyeblikk i tvil om at moren fikk med seg alt som ble sagt og gjort. Det var ikke mye å gå glipp av, for verken Charlotte eller Magnus visste hva de skulle snakke om. Han svettet og var blitt rød i det ellers så bleke ansiktet. Han lengtet helt sikkert vekk. Akkurat som henne. Hvorfor fattet ikke moren, og alle de andre, at det aldri kunne bli noe mellom henne og Magnus? Jeg kunne gjort noe med det selv, tenkte hun. For jeg har i det minste skjønt at jeg og Magnus er en umulig relasjon. Kanskje har Magnus innsett det han og, men vet bare ikke hva han skal gjøre. Tankene snørte seg sammen, som tråder fra et garnnøste som katten hadde fått tak i, og stelt til ugreier med. Hun visste at både hennes foreldre og foreldrene til Magnus ivret for at det skulle bli et par av dem. Skjønt, moren til Magnus var kanskje aldri så lite skeptisk. Hun likte nok ikke helt tanken på henne som svigerdatter. Hun ville jo aldri kunne bli noe å vise frem i selskaper. Det er til å gråte av, bare å tenke på det, sa hun til seg selv. Hun dristet seg til å heve blikket så mye at Magnus merket det. De rødmet begge to og slo blikket ned igjen. Moren til Charlotte trakk pusten hvesende, som et stort, halvsovende dyr ved motsatt ende av det lange bordet. Neste kveld skulle det være selskap i den samme stuen. Det årvisse selskapet familien Franzén pleide å ha under martnan. Da skulle foreldrene til Magnus komme. Magnus ville også være der, sammen med andre sønner og døtre av storingene på Røros. I kveld var de samme unge, med unntak av henne selv og Magnus, ute i gata. Det var moren som hadde sørget for at Magnus ikke ble med de andre. Hun hadde passet ham opp da de var på vei ut, holdt ham tilbake og sagt hun regnet med at han ville holde Charlotte med selskap. Og nå satt de her, ille til mote begge to. Tankene gikk stadig til Heine. Hun savnet ham så det gjorde vondt i hele kroppen. Hvordan kunne det ha seg at hun og Heine kunne sitte tause sammen, ja i timevis, uten at det føltes verken trykkende eller vanskelig? Ikke slik som nå, sammen med Magnus, hvor det føltes vondt hvert eneste lite sekund. Lettelsen var stor da hun endelig hørte at det kom noen i trappeoppgangen. Av lydene, de raske skrittene, unge stemmer og høylytt latter, skjønte hun at det var Christopher og flokken hans som var tilbake. Hun vekslet et nytt blikk med Magnus. Hun visste at Christopher ville ta vennene med seg inn i en av de andre stuene, den som for mange år siden hadde vært lekeværelset deres. – Triller du meg inn til de andre, kanskje? sa hun og så bort på Magnus. Han nikket og virket svært takknemlig over å slippe å sitte i stuen med henne og moren. Moren smilte til dem da de kjørte ut. Men hun følte ingen varme i smilet.

Til toppen