Hun var sliten i kroppen, for hun var blitt satt til å bære vann, slik Sigrunn hadde spådd. Aldri hadde hun båret så mange bøtter med vann som hun hadde gjort denne dagen, og hele kroppen verket.

De skulle ha vann til å vaske og til å lage mat. Etterpå hadde de satt henne til å skure gulvet utenfor sovesalen, og til sist måtte hun hjelpe til med å lage maten hun selv ikke fikk smake.

Eirill syntes det var urettferdig. De hadde tatt de fine klærne som hun hadde hatt på seg da hun dro fra Stuphedla, og gitt henne en hvit linserk og en grå ullkjole til å ha utenpå.

Søster Freda hadde forklart at det var klær som egnet seg bedre til arbeidet i Herrens hus, men hadde lovet at hun skulle få de pene klærne igjen den dagen hun dro tilbake til Sogn.

Akkurat nå føltes det som hun kom til å forbli i klosteret til evig tid. Det var bare den første dagen hennes, men likevel var det som om det hadde gått flere årstider siden hun sa farvel til Gygri og resten av folket på Stuphedla.

– De har nesten ikke lov til å snakke sammen her engang, fortalte Eirill til vegg-Live. – Søster Freda sier at hardt arbeid og et lavmælt liv skal føre dem nærmere Gud, men jeg har ikke lyst til å være så veldig nær ham dersom det skal være så stille hele tiden. Hun tenkte seg om. – Jeg undres på om det er helt stille i himmelen? sa hun tankefullt. –Og jeg håper at de ikke bare spiser kokt fisk og løksuppe der oppe.

Til toppen