Fienden er nær (Heftet)

Serie: Soloppgang 82

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 82
ISBN/EAN: 9788202614188
Kategori: Romanserier
Omtale Fienden er nær

Hvem har truet Andrine og familien i så lang tid? Én av dem avslører seg som Albert Johansens sønn. Og helt ut av det blå kommer Magne tilbake og begynner å stille spørsmål, han som alle trodde hadde rømt med tjenestepiken. De gamle mistankene mot ham vekkes til live. Fienden er nær, men hvor nær?

«Dere kommer aldri opp derfra.» Han sto fortsatt på plankene. Han glodde på dem og flirte stygt. Han ønsker virkelig å se oss drukne, for da var vel oppdraget hans utført, tenkte Marina.

«Denne serien er en litterær sjokolade.» Inger Monica Stornes, bokelsker

Til toppen

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Bergliot trodde hun skulle besvime. «Hvem er du?» stotret hun mens hun forsøkte å fokusere blikket bedre. Det var en utrolig høy og tynn mann. Ansiktet var dratt under all skitten. Det svarte håret sto til alle kanter, og det luktet vondt av ham.
«Jeg spurte deg hvem du er!» sa hun spisst da han ikke svarte, men bare sto rett opp og ned og stirret på henne med de mørke øynene sine. Såpass klarte hun å få med seg.
Hun vendte om da lampen plutselig var tent igjen – helt av seg selv! Da ble hun så redd at hun løp forbi ham, men en sterk hånd klemte straks til armen hennes og dro henne tilbake.
«Du går ingen steder!» hveste han. «Jeg bor her om natten, og du sladrer ikke!» truet han, og nå så hun ham også tydeligere. Han var en omstreifer og ikke et spøkelse slik hun et øyeblikk hadde vært redd for.
«Jeg går når det passer meg, og nå skal du også gå. Du har ikke lov til å oppholde deg her. Dette er min fars gård,» sa hun og kjente seg modigere.
«Ja, det er kanskje hans gård, men jeg bor her nå likevel, fordi jeg har ingen andre steder å gjøre av meg, og dere er nesten aldri her. Men det gjør ikke meg noe ettersom jeg sover og bor her.»
Hun ristet på hodet. «Du kan ikke bo på låven vår. Du får ikke lov!» Hun så stygt på ham, men da klemte han armen hennes så hardt at hun måtte krøke seg sammen.
«Jeg skal bo her, og du våger ikke å sladre. Da tar jeg den slabbedasken som arbeider her og dynker ham i gjørma til han kveles. Det vil du vel ikke? Jeg har nok sett dere. Sett hvordan du løper etter drengen. Du, som er en velstående pike, løper etter en fattiglus. Det er neppe din far fornøyd med.»
Det dunstet brennevin av munnen hans, og hun så at han hadde noen få brune tannstubber i munnen. Han var så ufyselig at hun et øyeblikk glemte å bli redd, men smertene i armen fortalte henne at han var farlig. 
«Drengen arbeider her, og vi er gode venner. Hvordan våger du å true meg? Da kommer jeg i hvert fall til å fortelle far at du holder til her ulovlig.»
Han ble mørk i blikket. «Det tør du ikke, for du har ikke lov til å gå hit. Jeg følger da med. Det er artig å se ut av gluggen og følge med på alt som skjer og blir sagt der ute på tunet.»
«Hvorfor er du her?» Hun forsøkte å komme seg løs, men han holdt henne like hardt fast. Det var håpløst å komme noen vei.
«Jeg er her fordi jeg ikke har noen andre steder å gjøre av meg. Dessuten er det bekvemmelig, for dere bor jo ikke her fast. Tjenerskapet som holder til her, følger ikke med, men det visste du nok ikke.»
«Nei, det gjorde jeg ikke, men du kan ikke ta deg til rette her. Det går bare ikke an.»
«Jo, det går an. Og så lenge du tier stille, skal jeg la drengen din være i fred. Det er opp til deg. Jeg kan binde deg fast til treveggen der borte og stappe noe tøy i munnen din, for jeg vet at drengen snart kommer opp hit for å ta en runde her for å se om alt er i orden. Men jeg kan love deg at han aldri finner gjemmestedet mitt. Det er han rett og slett for dum til.»
«Espen er ikke dum! Han er en meget oppvakt gutt, skal jeg si deg. Og du våger ikke å binde meg fast her eller gjøre ham noe. Det kommer du i så fall til å angre på!»
«Å? Jeg har ingenting å tape. Først tar jeg din kjære dreng, og så tar jeg meg av deg etterpå. Det er en smal sak. Kvelden har kommet, og alle har slått seg til ro. Ingen innomhus vet at du er her, for jeg la merke til at du snek deg ut fra hovedhuset.»
Bergliot forsto at hun måtte tie stille. «Ja vel. Jeg skal ikke si noe, men da må du love meg at du lar Espen være i fred. Og finner jeg ut at du gjør noe ulovlig, sladrer jeg.» 
Han slapp armen hennes. «Du kan gå. Jeg vet at du ikke tør å si noe. Du kan ikke risikere å miste den unge gutten. Så gå nå, og oppfør deg som en kvinne og ikke et barn.»
Hun ble stående og granske ham. Under all skitten så han vel egentlig ikke så skummel ut. Og han var ikke fullt så høy og tynn som hun først antok heller. Det var nok mørket og redselen som hadde spilt henne et puss, og hun hadde da vitterlig hørt at han hadde talt pent en gang iblant mens han truet henne. Hvem i all verden var han egentlig?
«Jeg skal gå, og jeg skal tie stille, men først må du fortelle meg hvem du er.» 
Han fnøs. «Jeg er en fattig mann som ikke har noe sted å gjøre av seg. Det er alt.»
«Jeg tror du lyver.» Hun ante ikke hvordan hun torde å sette ham til veggs, men noe sa henne at han ikke var så farlig som han skulle ha det til, for i et lite glimt hadde hun sett noe godt i øynene hans.
«Hvorfor skulle jeg lyve? Gå nå, sa jeg, før jeg forandrer mening og gjør alvor av truslene mine.»

Til toppen

Bøker i serien