Maja sto opp. Hun var lys våken og kjente at bena skalv under henne da hun stilte seg ved siden av Thomas og så ut i den halvmørke gangen.
«Jeg kan ikke se noen her. Det var merkelig, synes du ikke?» Hun så på ham.
«Jo, det er rart, men det var noen der. Jeg får gå ned og se etter. Kanskje det er innbruddstyver?»
«Det får jeg meg ikke til å tro. Om det er noen i huset her som ønsker å stjele, tramper de ikke.»
«Det tenkte jeg ikke på. Jeg får gå ned og se for sikkerhets skyld.»
Maja tok på seg morgenkåpen og ble med ham. Hun torde ikke annet enn å gå rett i hælene på ham.
Da de kom ned i hallen, var det ingen der. Ikke i stuen heller. De gikk videre inn på kjøkkenet, men det var like tomt der.
De ble stående og lytte da de igjen hørte de tunge skrittene. Nå var de rett utenfor kjøkkendøren.
Thomas åpnet døren brått og stakk hodet ut, men trakk seg fort tilbake igjen. «Det er ingen der. Se ut av vinduet,» sa han.
Hun gjorde som han sa, men det var ingen der heller. «Jeg ser ingen, Thomas. Hva i all verden … Å, nei. Kanskje det er noen som spøker for oss? Jeg hadde en fornemmelse før i tiden at Inga var her. Hun som var gift med storbonden Ingar. Nå er det mange år siden, men likevel … Kanskje det er de som går igjen her?»
Thomas sukket. «Så du tror det er ånder her? Nei, det er vel ikke mulig? Vi hørte det begge to, og jeg har ikke slike evner, Maja.»
«Nei, men likevel kan det være slik. Det er jo ingen her. Du har sett det selv. Samtidig hørte vi tunge skritt, som om det var en mann som gikk der ute med store støvler.»
Thomas bleknet. «Nå skremmer du meg, kjære. Dette er verre enn om noen uvedkommende hadde tatt seg inn her. De kunne jeg ha hamlet opp med, men spøkelser …? Nei, det tror jeg ikke. Jeg kan ikke tro det,» rettet han seg selv.
«Hva kan det ellers ha vært da, Thomas? Det er jo ingen her.»
«Vi går ovenpå,» sa han. «Kanskje det er noen i værelsene.»
«Nei, vi kan ikke vekke pikene. Solfrid kan også våkne.»
«Det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg skal finne ut av dette her. Jeg åpner bare døren forsiktig og ser om de sover rolig.»
Hun måtte gi seg og ble med ham ovenpå igjen. Thomas åpnet døren inn til pikenes værelse, men de sov godt. Det var ingen andre i rommet heller. De gikk videre inn til Solfrid, som også sov. Det var stille overalt.
«Jeg forstår det ikke,» sa Thomas da de igjen var i sitt eget værelse. «Hvordan er det mulig? Vi hørte noen som gikk med tunge skritt. Så ble det stille, og nå er det ingen i noen av værelsene.»
«Nei, det er fordi det er noen som spøker for oss. Kanskje det var derfor Hilda falt i trappen? Noen kan ha dyttet henne for alt vi vet. Hun husker jo ikke alt som skjedde.»
«Jeg godtar det ikke. Det har aldri spøkt her før. Ikke så lenge jeg har bodd her i hvert fall.»
«Nei, men nå er det i gang, og jeg kan ikke si at jeg liker det. Jeg blir urolig, men det kan som sagt være … det må være Ingar.»
Thomas la seg i sengen igjen, og Maja fulgte etter. De lå tett mot hverandre og lyttet.
Det var stille. Nesten som i graven.

Til toppen