Det kjentes som hodet ble fylt av en ullen tåke, kroppen var nummen og Silja klamret seg fast i dørkarmen fordi hun var redd for å falle i uvett. Hva var det egentlig Hanna sto der og vrøvlet om? Jenta hadde begynt å prate om det grusomme baronen visstnok skulle ha gjort. Om det nå var sant at Dan Gulliksen var sendt med et skip til Østen. Men hva mente hun med det andre hun liret av seg, det med at Engebreth var en snill og hederlig mann som ikke lignet på sin far? Hvordan kunne Hanna vite det? Og hvorfor sa hun Engebreth og kona hans? At de var engler begge to?
Hun ble enda mer forvirret og redd da hun så ansiktsuttrykket til Charlotta. Det lyste av frykt og skyldfølelse. Skyldfølelse for hva?
«Charlotta?» pep Silja frem og prøvde å få øyekontakt med datteren.
«Jeg tror jeg må spy,» snøvlet Hanna og holdt en hånd foran munnen. Lars, som holdt henne, så hjelpeløst på Silja.
Selv måtte hun ta seg sammen i et forsøk på å samle tankene. Og hun grep fatt i det praktiske midt i det som ikke var noe annet enn et mareritt. «Få henne utenfor.»
Lars slepte med seg Hanna ut igjen, og snart hørte de at hun brakk seg rett utenfor døren.
Charlotta sto fremdeles i gangen og så livredd ut. Silja klamret seg fast i dørkarmen mens hjertet hamret som sleggeslag. «Hva er det hun babler om, Charlotta? Hvorfor prater Hanna om Engebreth som om han var i live?» Hun skulle ønske Charlotta hadde avfeid alt med en oppgitt mine og beroliget henne med at hun ikke visste hva venninnen pratet om, at det bare var uforståelig fyllerør. Men Charlotta så på henne med et blikk som tagg om tilgivelse.
«Unnskyld, mor,» hikstet hun frem.
Det var som om en iskald jernhånd klemte rundt innvollene. «Hva er det du ber om unnskyldning for, Charlotta?»
«Jeg måtte sverge. Det var hans vilje, mor.»
Det begynte å suse oppe i hodet, og hun kjente kvalmen komme. Hun var livredd for sannheten, det hun følte ville komme, men ennå var hun i villrede over hva dette egentlig dreide seg om.
«Hva var det du sverget, og til hvem?»
Øynene til Charlotta var vilt oppspilte og store. Redselen lyste av dem, og stemmen var bare en hvisken over de skjelvende leppene.

Til toppen