Flammende fare (Heftet)

Serie: Alvestad 19

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 19
ISBN/EAN: 9788202401047
Kategori: Romanserier
Omtale Flammende fare

​Sigrid nærmest ramlet inn over terskelen.
– I Herrens navn, hva er det som har hendt? Ingrid grep henne om armene så hun ikke skulle falle, og stirret forskrekket og skremt på blåmerkene og bloduttredelsene i Sigrids ansikt. Hun skjønte med en gang at dette var Konrad Borges verk.
 – Lavrans, stammet Sigrid. – Jeg må gå og hente Lavrans.

UTDRAG FRA BOKEN:
De spiste sammen i spisestuen, og Ingrid ble glad for å se at Edvard hadde god appetitt. Han la i seg flere skiver av det nybakte brødet og skrøt av osten. Han var rett og slett i svært godt humør, og det gledet Ingrid. Daniel var ikke til stede, men hun antok at han var i stallen. Thora hadde sagt at han spiste for noen timer siden. Han hadde vært tidlig oppe den morgenen.
 Etter måltidet tok Edvard med seg en bok opp til gjesteværelset. Ingrid var lettet over at han så ut til å ha bestemt seg for å bruke dagen til å hvile. Han var fryktelig sta, så hadde han bestemt seg for at han ikke ville være sengeliggende, ville det ikke vært mulig å overtale ham. Det visste hun så altfor godt.
 Hun fant Valborg i kjøkkenet. Husjomfruen så som vanlig etter Victoria, som løp omkring på gulvet, mens Bjørn Anders lå og sov.
 – Bare vent, om ikke lenge springer Bjørn Anders fra oss også, sa Valborg ømt mens hun betraktet barnebarnet. – Håkon gikk da han var vel året, sa hun med vemod i stemmen.
 – Skal vi gå og sette oss i stuen? Jeg skulle gjerne ha snakket med deg om noe.
 Ingrid gikk foran Valborg inn i stuen. Victoria hang i skjørtene på dem og ville også være med.
 – Jeg hører at han vil klare seg bra, sa Valborg da de endelig hadde satt seg, og Ingrid forsto at hun siktet til Edvard.
 – Ja, men doktoren har foreskrevet hvile. Han mener at Edvard vil bli helt fin igjen. Det er virkelig godt nytt. Dette kunne ha endt på tragisk vis.
 – Det var nok ingen ulykke. Valborg så på henne. Det var mørke i øynene hennes. – Odelsgutten på Bakken liker ingen her på Alvestad. Det var ingen ulykke.
 – Jeg tror heller ikke det, sa Ingrid lavt. – Daniel sier noe annet, men …
 – Engelsviken kjenner ikke denne karen godt nok. Du skulle ikke la ham være så mye i lag med Bakken. Det kommer ikke noe godt ut av det.
 – Daniel er ikke noe barn, jeg kan ikke godt nekte ham å treffe Kristoffer Bakken, selv om jeg har lyst til det, sa Ingrid og så på Valborg. – Hvis jeg gjør det, vil han bli enda mer oppsatt på å kjempe for vennskapet. Dessuten er de brødre, tenkte hun for seg selv. Det var en annen grunn til at Daniel gjerne ville tilbringe tid med Kristoffer.
 – Vennskap? Pøh! Dette handler ikke om vennskap. Valborg ristet på hodet.
 – Men hva kan vi gjøre? Det er umulig å foreta seg noe som helst. Kristoffer Bakken får lov til å ture frem som han selv ønsker, og ingen gjør noe for å stanse ham. Ingen ser. Etter det han gjorde med Louise skulle han vært sendt til slaveriet for lengst, men så lenge familien er under beskyttelse av Konrad Borge, er det lite vi kan gjøre.
 – Det er slik det er og slik det alltid har vært. Mektige menn bryr seg ikke om hva som er rett. Det er andre saker de er opptatt av. Herr Alvestad skulle ha vært her og sett dette, han ville ikke ha godtatt hvordan alt har blitt. Han ville ha sagt ifra.
 – Var far en som sa ifra? spurte Ingrid forsiktig. Uten å vite det hadde Valborg selv styrt samtalen inn på det emnet Ingrid ville snakke om.
 – Før brennevinet kludret til tankene hans, var han en god mann. Han var rettferdig og fant seg ikke i at folk begikk ulovligheter. Mer enn én gang lekset han opp for folk som hadde begått urett her i bygda.
 Ingrid hadde få minner om faren. Det eneste hun husket var at han hadde hatt skjegg og at hun hadde sittet på fanget hans, og så kom hun aldri til å glemme det røde merket på morens kinn da de reiste fra Alvestad. Brennevinet måtte ha tatt fra ham all fornuft.
 – Men da må han vel ha gjort seg til uvenns med flere? Det er de færreste som liker at noen skal påpeke det gale de gjør, sa Ingrid.
 – Han brydde seg ikke om det, han Alvestad. Han hadde sterk vilje, og noe av den har gått i arv, ser jeg. Blikket hennes la seg til hvile på Ingrid.
 – Jeg oppdaget noe forleden, begynte Ingrid. Hun så ned på hendene sine. – Det lå noen brev i en bok inne på kontoret. Like før far døde hadde noen skrevet til ham og truet ham. Far hadde visst sett noe, noe han truet med å snakke høyt om. Avsenderen sa at det ikke måtte skje. At det kunne gå ille med ham om han snakket. Vet du noe om dette?
Valborg la en hånd mot brystet, og et øyeblikk var Ingrid redd for at avsløringen hadde gitt svigermoren hjertevondt. Men Valborg satt like rolig, dog med en blekere farge i ansiktet.
– Jeg fryktet at det var noe slikt, sa hun lavt.
 – Hva fryktet du?
 – At han hadde terget på seg noen. Ulykken … Det var mye ved den som virket rart.
 – Mener du at noen prøvde å rydde ham av veien? sa Ingrid lavt og stirret på Valborg. Det var det samme Jared hadde hevdet, men han hadde ikke villet utdype hva han mente med det, og nå visste hun ikke hvor han var.
 – Vi må ikke snakke om slikt, sa Valborg fort. – La de døde hvile i fred. Det er best slik.
 – Om far virkelig ble drept, skal den skyldige få sin straff. Noen var tydeligvis ute etter ham, og jeg skal finne ut hvem denne personen var.
 Valborg grep Ingrids hånd, holdt den hardt i sin.
– La det fare, Ingrid. Tenk på ungene. Dette er ikke noe du bør grave i. Det tilhører fortiden.
 – Jeg kan ikke det.
 – Vil du at Victoria og Bjørn Anders skal bli foreldreløse?
Valborgs stemme var hard, og noe i den minnet Ingrid om den viljesterke husjomfruen som hadde møtt henne da hun kom til gården, før alder og sorg tok noe av brodden fra henne.
 – Det er da vel ingen som vil gjøre meg noe, og jeg skal være diskré.
 – Ryktene sprer seg fort her i bygda, sa Valborg. – Det har vi sett før. Om du begynner å spørre deg for … Nei, jeg liker det ikke.
 Ingrid frøs en anelse der hun satt, til tross for at værelset var godt oppvarmet. Valborg hadde for så vidt rett. Noen ganger var det best å overse enkelte saker, men denne gangen kunne hun ikke det. Hun ville aldri få fred med seg selv hvis hun ikke kom til bunns i denne saken. Hvis det var slik hun fryktet, gikk en morder løs, en som hadde tatt livet av faren hennes. Den personen måtte stilles til ansvar for det han hadde gjort.
 Magefølelsen sa henne at Kristoffer Bakken hadde noe med dette å gjøre. Han var skruppelløs, og han hadde aldri lagt skjul på at han ønsket å bli herre på Alvestad. Han hadde drept før og skjendet Louise. Hun tvilte sterkt på om han var i besittelse av noen samvittighet.
 Hun kjente svigermoren godt nok til å vite at hun ikke ville få mer ut av henne nå, og reiste seg.
 – Du kommer ikke til å la dette ligge, konstaterte Valborg. Blikket hennes gled over Ingrid.
 – Vi får se, sa hun kort. – Jeg gjør det jeg må gjøre.
 Hun bøyde seg ned mot Victoria, som satt og lekte med en tøydukke, og ga henne en klem. De hadde funnet dukken i en av kistene på stabburet. Den hadde tilhørt Ingrid, mente Valborg.
Hun ville aldri gjøre noe som kunne sette barna hennes i fare. Dette behøvde ikke å komme ut, hvis hun var forsiktig.
 Det fantes en som kanskje kunne vite noe, en det var lettere å få i tale enn Valborg. Veterinærfruen, Amalie Cathrine Ihlsaker, visste mye om menneskene i bygda. Kanskje hadde hun kjennskap til dette også. Det var en god stund siden Ingrid hadde vært hos henne, så det passet godt å avlegge henne en ny visitt nå.

Til toppen

Andre utgaver

Flammende fare
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Bøker i serien