Forfatter: | Elin Brend Johansen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2019 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Alvestad |
Serienummer: | 57 |
ISBN/EAN: | 9788202614904 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Elin Brend Johansen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2019 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Alvestad |
Serienummer: | 57 |
ISBN/EAN: | 9788202614904 |
Kategori: | Romanserier |
Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.
Ingrid hørte braket og så gnistene. Hun så mot vinduet. Det var fortsatt tid til å komme seg ut den veien, men hun hadde gitt Bjørg et løfte.
Hun skyndte seg bak scenen. – Hennie, er du her? Du må komme frem nå. Det er Ingrid.
Det kom ikke noe svar. Røyken var tettere. Den sved i øynene og fikk tårene til å renne. Det begynte å bli vanskelig å puste.
Lillian klemte Ingrids hånd hardt. – Vi kommer til å dø.
Ingrid så etter en utvei. Det måtte finnes en annen vei ut av lokalet. Kanskje de kunne klatre ut av et vindu?
Hun hostet. Røyken fikk øynene til å svi. Hun så på Charlotte. –Vi kan forsøke å komme oss ut av vinduene.
– Greier pikene å komme til?
– Be dem klatre opp på stoler, så kan de lett komme seg over vinduskarmen.
– Og hva tenker du å gjøre? spurte Charlotte.
Ingrid, som hadde fått øye på Bjørg fremme på scenen sammen med Hjort, lensmannen, Lovinda, Sigrid og Jeremias, sa høyt: – Jeg kommer etter.
– Men du kan ikke bli værende her.
Det lød et brak foran dem i lokalet. Like etter så Ingrid lysstrimer som kjempet seg vei gjennom veggen. Noen måtte ha greid å sparke inn dørene. – Jeg må bare tale med Bjørg, ropte Ingrid, og skyndte seg bort til svigerdatteren.
– Hennie har blitt borte. Bjørgs stemme var tykk av frykt. Hun grep Ingrids hender og klemte dem hardt. –Kan du hjelpe meg med å finne henne?
Ingrid syntes hun kunne høre den knitrende lyden av flammer. Hjertet slo fort. – Hvor så du henne sist?
– Hun satt på min mors fang, men så var hun ikke der lenger. Jeg begriper ikke hvor hun kan være.
Jeremias stønnet ved siden av dem. Sigrid var blek og holdt mannen hardt i hånden. – Han har fått et illebefinnende.
– Vi må få ham ut, sa Victor bestemt.
– Døren bak scenen er låst. Vi forsøkte, men kom oss ikke ut den veien, sa Ingrid. – Charlotte hjelper pikene ut gjennom vinduet.
– Det var snartenkt, kom det fra Lovinda, som sto og klemte Victors hånd. – Vi må komme oss ut, alle sammen, sa han. Og denne mannen trenger tilsyn av en doktor, snarest mulig.
– Hva med Hennie? Bjørgs stemme skingret. Ingrid så fra vinduene, hvor Charlotte og pikene var i ferd med å ta seg gjennom, til svigerdatteren. – Vi skal finne Hennie.
– Hun kommer til å dø! Bjørg hulket.
– Dere bør også komme dere ut, sa Victor med et blikk på Ingrid og Bjørg. Han hadde lagt armen rundt Jeremias for å støtte ham bort til vinduet.
Ingrid grep Bjørg om skuldrene. – Hør på meg, du må ikke miste besinnelsen. Det vil ikke hjelpe Hennie. Har du noen tanker om hvor hun kan være? Kan hun ha kommet seg ut?
Ingrid så seg rundt. Det var mange steder et barn kunne stikke seg bort. Hun kunne til og med ha tatt seg bak scenen, hvor det var utallige gjemmesteder.
Bjørg hikstet. Ingrid holdt henne hardt. –Hvis Hennie er her inne, så skal vi finne henne.
– Vi kommer til å dø. Vi skal alle dø, hikstet svigerdatteren. Ingrid trakk pusten dypt og klapset til Bjørg i ansiktet. Det gjorde henne vondt å ty til et så drastisk skritt, men det virket. Bjørg sluttet å prate og kikket forundret på henne, som om slaget hadde brakt henne tilbake til virkeligheten.
– Hører du hva jeg sier, vi skal finne henne.
Bjørg nikket fort, men det så likevel ikke ut som om ordene traff henne. Ingrid bestemte seg på et øyeblikk: letingen etter Hennie måtte gå fort, det var ikke mye tid igjen, men hun kunne ikke både lete etter Hennie og samtidig passe på Bjørg.
– Jeg skal se etter henne bak scenen, sa hun høyt. Hun ville også undersøke om alle pikene fra skolen hadde kommet seg ut. Hun følte et spesielt ansvar for dem. Hun ville ikke at noe skulle skje med dem. – Jeg finner henne. Jeg sverger. Ingrid klemte svigerdatterens hånd. – Kom deg ut så lenge, og vent på oss der.
Bjørg kastet et fortvilet blikk på henne, og et øyeblikk var Ingrid sikker på at hun ville komme til å protestere. Så satte Bjørg av gårde. Hun hadde akkurat greid å komme seg ut av døren da en stor bjelke raste ned fra taket og sperret inngangen.
Ingrid hørte braket og så gnistene. Hun så mot vinduet. Det var fortsatt tid til å komme seg ut den veien, men hun hadde gitt Bjørg et løfte.
Hun skyndte seg bak scenen. – Hennie, er du her? Du må komme frem nå. Det er Ingrid.
Det kom ikke noe svar. Røyken var tettere. Den sved i øynene og fikk tårene til å renne. Det begynte å bli vanskelig å puste.
Ingrid flyttet på en stol og skrittet over en sopelime. – Hennie, hvisket hun, hun maktet ikke lenger å rope. Da så hun plutselig en bevegelse i det ene hjørnet. Ingrid glemte egen frykt og løp bort dit, men det var ikke Hennie som satt der. Det var en eldre kvinne. Hun hadde slått armene omkring knærne og vugget frem og tilbake med lukkede øyne.
– Kjære Dem, De må komme Dem ut, sa Ingrid og grep kvinnen om skuldrene, ville trekke henne opp.
Kvinnen tok ingen notis av henne.
– Kom med meg, vær så snill.
Ingrid gjorde flere forsøk på å få kvinnen til å reise seg, men det var som å tale til en vegg.
Da hørte hun det, bak seg, et lite klynk. Hun snudde seg fort rundt. Og der, med tommelen i munnen og et fryktsomt blikk, sto Hennie.
Ingrid var borte hos henne med det samme og trakk henne inntil seg. – Nå gjorde du meg glad, Hennie. Hvor har du vært?
Hun ventet ikke på svar, løftet piken opp og bar henne ut på scenen. Røyken omsluttet dem. Det var vanskelig å se. Hennie hostet og begynte å gråte.
Det var flammer flere steder i lokalet. De syntes å skyte opp fra gulvet, ut av veggene. Ingrid rettet blikket i retning av vinduene. Hun kunne se himmelen gjennom dem, men veien dit var sperret av ild. Og ilden rykket stadig nærmere scenen.
For første gang kjente Ingrid seg dødsens redd.
Det lød et brak da scenedraperiet løsnet og falt i gulvet. Gnistene sendte en bølge av varme mot Ingrids kinn. Hun kunne ikke stå der lenger, måtte forsøke bakdøren. Den som var låst.
De var sperret inne.