Ekkoet etter Jacobs kjærlighetserklæring runget i Elles hode lenge etter at han hadde forsvunnet. «Jeg elsker deg så inderlig høyt. Men jeg kan ikke la dem ta meg, derfor må jeg dra. Tilgi meg, vær så snill,» var det siste han hadde sagt til henne før han slapp henne og forsvant ut av døren.
Hun ble stående mens hun stirret stivt mot tomrommet han hadde etterlatt. Det hele føltes så uvirkelig – som et vondt mareritt. Så sanset hun seg og sprang etter ham ned trappen og over gårdsplassen. Hun tok ham igjen idet han var i ferd med å klyve om bord i robåten, som allerede var skjøvet halvveis ut på vannet.
De så på hverandre. Hvis jeg nøler nå, så klarer jeg ikke å reise fra deg, sa det bunnløst ulykkelige blikket hans. Det holdt fast på hennes en lang stund mens han rodde av gårde – helt til ansiktet hans ble utydelig og hele ham bare var et omriss og en skimrende speiling på det solglitrende vannet. Så forsvant han og robåten rundt spissen på Kulltangen.
Elle falt på kne og gjemte ansiktet i hendene. Utslått og fortvilet, men også forvirret. Det hele føltes så uvirkelig … Gråten presset på, men det kom ikke en eneste tåre.
Etter en liten stund kom hun seg møysommelig på beina igjen og børstet sanden av skjørtet. Hun knep leppene bestemt sammen, full av besluttsomhet. Også dette var et bittert slag – et av mange hun hadde opplevd det siste året, helt siden faren døde. Men heller ikke dette skulle knekke henne, bestemte hun seg for.
Hun speidet utover sjøen etter lensmannens folk. De var på vei i to båter, kunne hun se, med stø kurs for Jomfruholmen. Det ville ikke gå lang tid før de kom og sikkert stormet på land på jakt etter forloveden hennes. Heldigvis visste hun ingenting om hvor Jacob tok veien. Det var bra, for da slapp hun å lyve. Ikke at hun ville hatt noen skrupler med det, for hun var villig til nesten hva som helst for å hjelpe ham. Men Edvard hadde alltid sagt at hun var en elendig løgner – altfor lett å gjennomskue.
Men først måtte hun skynde seg inn i verkstedet, der hun ville finne brevet Jacob hadde skrevet til henne. Hun måtte lese fort gjennom det for å ta rede på hva som var på ferde, finne ut hva Jacobs hemmelighet var. Det som hvilte så tungt på ham at han ikke kunne snakke om det, ikke engang med henne. Deretter måtte hun prate med de to arbeidskarene hans.
Hjertet hoppet over et slag. Håkon og Gustav, ja! Hva hadde Jacob fortalt dem? Visste de noe de kunne havne i trøbbel for? Hun håpte inderlig ikke det, og svelget unna redselen mens hun fortet seg opp til båtbyggeriet. På veien stanset hun og stirret igjen utover sjøen. Lensmannens følge kom stadig nærmere, med kursen rett mot Jomfruholmen. Om ti minutters tid ville de være fremme, regnet hun med. Hun satte opp farten.

Til toppen